Å gråte forran «sjefen».

(Bildet på fronten er stjålet fra nostalgi.trykker.com)

Jeg liker ikke å gråte. Iallefall ikke forran folk jeg jobber med. Det har hendt før, men jeg prøver helst å unngå det.
Vil være tøff. Vil ikke at noen skal tro at noe går inn på meg. Jeg skal og vil takle alt.

Men jeg gjør merkelig nok ikke det. Ingen Supermann (kvinne) forkledd i Nina drakt her.

Hadde avtale med nestsjefen i dag. Skulle snakke med ham om arbeidet fremover og hvor mye press jeg kan legge på andre, uten at det virker som om man styrer ting overfra. Uten at det virker som om jeg skal bestemme alt og de andre ingenting. Fikk noen gode tips fra en erfaren mann og tenkte at dette skal gå strålende.
Så kom vi innpå noe som ikke var fullt så moro. Vi hadde en stående avtale fra før om å ta en prat om det kollegiale miljøet hos oss. Det er ikke alltid like hyggelig for meg nemlig. Jeg er nykomlingen i ett allerede satt og erfarent miljø. Jeg er jente og jeg er ung. Erfaring tilsier at det ikke er da man skal stikke hodet frem, men det er ikke alle erfaringer jeg lærer av. Kanskje ikke alle erfaringer man skal lære av heller.
Anyway…. Jeg opplever at det er en sjel inne hos oss, som alltid må møte meg med en negativ holdning. Alle forslag jeg kommer med, må alltid sables ned. Det er som om det går sport i å være negativ til det jeg sier. Akkurat det takler jeg. Folk må gjerne være uenig med meg, komme med både spørsmål og forbedringer. Det er sånn man får det beste resultatet. Men å være uenig bare for å være det, er sløsing med resurser.
Det jeg derimot ikke takler så godt er at samme vekommende syns det er greit å snakke negativt om meg bak ryggen min. Det h*n trodde ble sagt uten at jeg skulle få greie på, kommer meg alltid for øre en eller annen gang likevel. Finnes de som syns jeg fortjener bedre behandling. De få gangene det derimot ytres et negativt ord om meg i mitt påhør, er når man har drukket ett glass for mye og da med dårlig skjult sarkasme.
Vil så gjerne tro at dette ikke går inn på meg, men jeg blir lei meg. Og da tar jeg til tårene. Hadde jeg nå endelig bare kunne gjort det når jeg var alene. Men neida, det måtte så klart komme når jeg snakket med nestsjefen. Heldigvis en mann som (iallefall tilsynelatende) ikke dømmer meg for at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En mann som skjønte at dette nok plager meg mer enn jeg var villig til å innrømme for meg selv.

Jeg er av den oppfatning, at dersom man ønsker å endre noe ved meg, den jobben jeg gjør osv, så er man pokka nødt for å tørre å si det til meg. Syns man det er områder jeg bør forbedre, så hjelper det lite å si det til alle andre. Jeg biter ikke, og det vet de, og terskelen er ganske lav for å komme inn til meg på kontoret.

Jeg er visst bare ett menneske jeg også.

Advertisements

6 thoughts on “Å gråte forran «sjefen».

  1. Ja, vi er alle mennesker! Jeg skjønner ikke hva det er med folk som plutselig må ha en agenda som går ut på å gjøre livet til andre miserabelt. Når voksne folk klarer å oppføre seg slik, er det ikke rart det finnes barn som holder på sånn.

    Godt du har en sjef som ser ut til å respektere deg, da!

    • Er ikke akkurat bestis med nestsjefen heller. Men det går ann å snakke med ham. Han gjør jobben sin for å si det sånn 🙂
      Skjønner heller ikke hva det er med voksne folk som må oppføre seg på den måten, men det er vel noe med å markere territorie tenker jeg. I tillegg til at jeg har fått noen av arbeidsoppgavene til vedkommende. «Måkke komme her og komme her» vettu 🙂

  2. Vi er alle mennesker Nina Elisabeth, på godt og vondt og det er aldri farlig eller negativt å vise ekte følelser.
    Noen vil alltid fare videre med «baksnakkelser» og sladder.
    Bruk det mot dem noen ganger, sett ut noen ufarlige rykter og se hvor lang tid det tar før disse folkene fører det videre og kanskje ender opp i deres eget fang til slutt.
    Det hender det hjelper 🙂

    • Er ikke redd for å vise følelser. Ikke egentlig. Men all erfaring tilsier at i det politiske miljøet bør du helst ikke ta til tårene, for da blir du ikke tatt på alvor.
      Heldigvis er det ikke sånn hos oss, men den gamle følelsen sitter godt igjen.

      Vi er samtidig ett veldig lite miljø, så det å sette ut ett rykte for å gi vedkommende ris til egen bak, kommer ikke til å fungere veldig godt. Jeg har lettet hjertet til nestsjefen og satser på at det går seg til 🙂

      Hyggelig å se deg her og forresten 🙂

  3. Ille at det skal være sånn, men det er noen som takler forandringer veldig dårlig, og får fram de dårlige sidene. Det som jeg har hørt ofte skjer er at det kommer inn noen som tar oppmerksomheten de hadde fra før av. Enten litt av det sosiale, eller litt av arbeidsoppgaver som kanskje den andre fikk skryt for tidligere. Trist at det skal bli sånn, men håper og tror at det går bedre med tida.

    Hvis du prøver å være ekstra hyggelig med den det gjelder og i nærmeste krets, også sånn at de andre på kontoret får det med seg, så vil den det gjelder kanskje kunne få problemer med åsnakke negativt om deg, for de andre vil ta deg i forsvar før det rekker å starte…?

    Stor klem og lykke til hvertall 🙂

    • Levner egentlig vedkommende veldig lite kreditt her, for h*n er jo veldig hyggelig og grei stort sett. Er veldig god på det sosiale og dra med alle sammen. Men det er mulig jeg er en trussel. Selv om jeg aldri har prøvd å ta over.

      De andre har reagert. Og de har sagt ifra. Heldigvis. Ikke at det har endret så mye, men dog… Og jeg er hyggelig mot vedkommende. Har ikke tenkt til å gi noen ekstra skyts 🙂

      Klemmer tilbake 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s