De gamle historiene…. (del 1)

Selv om jeg skrev i ett innlegg tidligere om at jeg skulle slutte å lese VG, så må jeg kjøpe papirutgaven på søndager. Det er bare en grunn for det, og det er at den kommer på døra, levert av verdens mest pliktoppfyllende 15-åring. Han trasker fra dør til dør hver søndag, uansett vær og egen tilstand. En gang stod han på trappa her dryppende våt, ute regnet det som det skjelden har gjort, men han gikk ruta si. Spiller ingen rolle om det er en solfyllt søndag eller en søndag med 30 cm snø i veien. Han går. Selvfølgelig er det egengevinst i det for ham, siden han tjener mer penger på det, men de fleste 15-åringer ville snud seg under dyna igjen på de verste dagene.

Anyway, det var jo ikke det dette innlegget skulle handle om. Men i den avisa jeg i dag kjøpte, så var det en ganske interessant kommentar av Gunnestad/Mørland. Det er vel Astrid Gunnestad som har skrevet denne. Essensen kort fortalt er historiene de gamle kan fortelle de små, om en fortid som var helt annerledes enn hva fremtiden vil bli. Hun forteller om historiene hennes mormor fortalte om ett Christiania som har lite til felles med dagens Oslo og om hvor mye hun elsket disse historiene da hun var liten. I samme åndedrag legger hun ut om dagens besteforeldre som er mer opptatt av å realisere seg selv og om hvordan de prøver å være på alder med sine barn, samtidig som de synes småbarnsforeldrene er egoistiske vesener som forventer at besteforeldrene skal stille opp som barnevakt, mens de selv reiser på kosetur til utlandet.

Jeg kan ikke huske at mine bestemødre (har aldri opplevd mine bestefedre) noen gang fortalte historier fra sin egen barndom. Det betyr ikke at det ikke skjedde, men jeg har så sabla dårlig hukommelse ser det ut til, at jeg ikke husker mer enn en uke bak i tid. Dette betyr ikke at jeg er uten minner, for jeg husker mange fine opplevelser med mine bestemødre. Aller flest er med min mormor (Beppe), men det har sin naturlige årsak i at vi var der mye oftere enn hos min farmor (bestemor). Dessverre døde Beppe så altfor tidlig, og kontakten med bestemor har dessverre ikke blitt bedre med årene.
Men jeg husker lukter, overnattingsturer til Beppe, skiturer på Skeikampen, oldemor, slakting av gris på Tolga (vi fikk ikke se, men satt gjemt under vinduet som vente mot gårdsplassen og hørte). Husker familieselskapene 1. dag, kortspillet som de voksne alltid skulle spille og som varte langt over min og lillebror sin tålmodighetsgrense. Jeg husker at jeg som eldstemann alltid måtte ta med meg de små søskenbarna ut for å leke i juleselskapet, selv om jeg aller helst ville krølle meg sammen i den blå stolen med en bok. Traumatisk nok for ei som ikke var så veldig barnevennlig 😉 Jeg husker Kongen av Danmark (drops), kål og ikke minst saltkjøtt og løksaus. Jeg husker lekeskuffen og flatbrødskuffen. Jeg husker at min yngste onkel fikk kamp om kokesjokoladen i skapet. Jeg husker de skinninnbundne Asterix og Obelix-bøkene til tante som jeg kunne kose meg med når vi besøkte bestemor, jeg husker kjelleren hvor vi sov når vi var på besøk. Jeg husker mye, men alt er mine minner. Ikke historier som ble fortalt meg. Av mine besteforeldre. Dette er i alle fall ting jeg kan fortelle til mine barnebarn om jeg skulle være så heldig å få noen 🙂

Men nå har jeg fått barn selv. Ei lita jente som har besteforeldre på begge sider. Bestemor og bestefar i Drammen, og mormor og bestefar i Brumunddal. Selv om begge disse besteforeldre-parene er moderne mennesker som reiser og opplever verden, håper jeg at de har tid og ikke minst lyst til å dele sine barndomshistorier med vår lille drage. De er tross alt vokst opp i en helt annen tid enn hva vi er i nå. Jeg håper også at lille drage blir ett ”hvorfor-barn” som alltid stiller spørsmål som gjør at besteforeldrene må fortelle historiene og dele av sin visdom.

Gunnestad reflekterte over dette med at ”de gamle er blitt inn” etter en henvendelse fra sin grandniese i statene. Jeg har alltid tenkt at de gamle er inn. Det er spennende å høre om ting som skjedde ”for lenge, lenge, lenge siden”. Det er morsomt å få levende innblikk i hvordan ekte mennesker opplevde tiden vi bare leser om i historiebøkene. Bøker som bare beskriver de store hendelsene.
Da jeg vokste opp elsket jeg bøkene om barna i Bakkebygrenda. Så romantisk og flott alt var. Selvfølgelig var det ikke så flott i i virkeligheten, men historiene beskrev en tid som var annerledes enn den jeg vokste opp i. Og det var spennende 🙂

Deler dere historier med barn og barnebarn?

Advertisements

12 thoughts on “De gamle historiene…. (del 1)

  1. Og har man ikke «historien» med seg, på godt og vondt, blir det lakuner av hva, hvis og hvorfor, som aldri fylles.
    Ta vare på hverandre.
    Klemmer på en drage.
    Ha en vakker søndagkveld 🙂

  2. Linda sier:

    Utrolig spennende at du tar opp dette! Må innrømme at jeg i mange år har hatt planer om å få de eldre i familien til å enten skrive ned gamle historier eller å skrive ned mens de forteller… Men så var det dette med tiden og det å faktisk gjøre det… Nå er de fleste av «de gamle» gått bort…. Men, noen av historiene husker jeg fortsatt! For mormor var flink til å fortelle små historier fra krigen! Og mamma husker en del av de! Så nå må jeg ta meg sammen og få henne til å skrive ned noen for meg! Og ikke minst fortelle mine barn om hva oldemor opplevde!!!!

    For noen dager siden var jeg innom bokbutikken og kom over denne… Dette er noe vi burde gitt alle besteforeldrene til jul! Og jaggu tror jeg ikke at jeg skal kjøpe de også som en slags «fødselsgave» fra lillegutt!!!

    http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6431815

    • Det er jo de gammle historiene som er morsomme å høre 🙂
      Rart med det, men når jeg og en kompis treffes, så er det bare gamle historier om hva vi har vært med på det går i… hehe… Skikkelig gamle der vi sitter og mimrer 😛

      Den boken der var en super ide. Kanksje jeg skal bestille to sånne og levere en i hver besteforeldreleir. Kan leveres tilbake ferdig utfylt på ettårsdagen eller noe. Jeg hadde blitt kjempeglad om jeg hadde fått en sånn en 🙂

      • Linda sier:

        Men det er jo fortiden som er spennende! Fremtiden vet vi jo ingenting om…. Hehe…

        Jeg syns alltid det var stas å høre om mormor som var i militæret, ei skikkelig tøff jente! Og ikke minst lese i bøkene hennes som hun har skrevet litt om morsetegn og sånt 🙂 Synd jeg aldri klarte å rote meg til å snakke mer med henne om disse historiene! Så får ta tak i mamma og få henne til å skrive ned litt 🙂

        Ja, jeg har store planer om å kjøpe den boka! Og det var jaggu en smart idé å ønske de i retur på 1 årsdagen! 😀 Da er årets bursdagsgaver til besteforeldre i boks! 😀

        • Tenkte jo ikke på det da jegvar mindre at man burde få med seg historiene. Det er jo sånt man skjelden tenker på før det er for sent.
          At mormora di var i militæret er jo bare knaltøft. Ikke så mange av de på den tiden 🙂

  3. Slike historier som ble fortalt, historier fra det som vi som barn opplevde som laaaang tid siden, fra før krigen til og med, ble ofte fortalt da man selv vokste opp. Det var spennende historier, ikke minst de fra selve Krigen. En krig som utspant seg i det som for oss var «mytisk tid», altså før vi selv ble født. Hvilket vi i etterkant har fundert mye over, siden vi kom til verden 11 år etter at krigen sluttet. Ikke så lenge, liksom. Nabokona, som var farmor til naboungene tvers over gaten, var en flink historieforteller som fortalte mange historier fra Krigen og tilliggende herligheter. Og vi forvekslet jo Krigen med Vikingtiden, så damen var nok fryktelig gammel. Har forresten skrevet et innlegg om det der… 🙂

    • HAr følelsen av at den type historiefortelling blir borte med tiden. Som så mye annet.
      Jeg har jo en far som er født i -47, ett etterkrigsbarn å regne. Bare tenk hva slags historier han kan fortelle den lille dragen vår etterhvert 🙂

      Krigen og vikingetiden, er ikke det det sammen?? Hehe….
      Link til innlegget??

  4. Linda sier:

    Hehe… Må le litt… For som liten lærte vi nemlig om steinalderen på skolen, og at det var i gamle dager… Og jeg kom hjem til min kjære mor og spurte om hun ikke var født i steinalderen siden hun var så gammel!!! Hehe… Stakkars mamma… Og sant skal sies, hun var jo ikke gammel! Syns jeg nå iallefall! Hun var jo bare 27 da jeg ble født… Ikke lett å skjønne perspektiver når man er liten… 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s