Noen bør skamme seg!

For ikke mange dager siden skrev jeg om det sinnet jeg synes å se i deler av den norske befolkningen. Ett sinne som skremmer meg mer enn det de er sint for. Aggresiviteten i uttalelsene er så stor. Kunnskapsløsheten skinner så mye i gjennom at jeg egentlig synes mer synd på de enn noe annet.
Det er heller ikke disse tittelen refererer til. Dumskap kan man bare gjøre noe med på en måte og de er å tilføre kunnskap. Men så er det også de som ikke er tapt bak en vogn. Og det er de som vet hva de gjør. De som maner til kamp gjennom massesuggesjon.

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
«Du må ikke sove»~Arnulf Øverland

Jeg leste ett innlegg i Fevennen, skrevet av journalist Øivind Holthe, som heter «Eskil. Livet. Og hatet. Det er sterke og gode ord som kommer fra den mannen. Feller en tåre eller to over skriveriene, men «Litt for sent. For alt» fikk meg til å gråte.

Nå er det «Eskil. Livet. Og hatet» som har fått meg til å skrive denne. For sammen med alle de kommentarene som kommer i ulike fora rundt invandring, fremmedfrykt og hat, kommer det også frem en rekke meninger rundt AUF-lederens flukt fra Utøya og marerittet som skjedde der ute. Det er svært få av oss som klarer å sette oss inn i den frykten de alle måtte føle. Men det er tydeligvis jævlig enkelt å sitte bak en pc-skjerm og øse eder og galle utover andres valg i en sånn situasjon. Skjellsordene har haglet og mange har ytret at «jeg hadde blitt igjen og forsøkt å redde alle andre». Vel, du var ikke der. Skulle nesten tro at 70% av de anonyme (ja, for det er ofte det de er) kommentatorene rundt omkring var spesialtrente soldater alle som en. Som var vant med krig, våpen og frykt.
Det jeg stusser mest over er at alle disse som øser ut sin eder og galle, på en eller annen måte vet hva som skjedde ombord på båten, hva som ble sagt og gjort og hvilke avgjørelser som ble tatt av hvem. Men ingen av de har tydeligvis fått med seg at politiloggen sier noe helt annet enn hva de «vet». Ifølge artikkelen viser politiloggen at de fikk beskjed om å ikke snu. Men det er kanskje en uviktig detalj for mobben som har gått i lynsjemodus. Folkens: det er bare en skyldig her, og det er ikke Eskil Pedersen.
Jeg ser også at mange sår tvil om Pedersens lederegeskaper. At landet i fremtiden står i fare for å skulle styres av en sviker. En feiging. En mann uten baller. Jeg føler meg trygg på at landet er i gode hender dersom Eskil Pedersen skulle bli statsminister. Jeg er derimot ikke trygg på at landet er i gode hender dersom noen av disse som kommenterer skulle haven i maktposisjoner. Ikke fordi de mener noe annet enn meg, men fordi de har en holdning som fører Norge tilbake til, tja…. middelalderen omtrent.

Stå på du, Eskil. Vi er mange som står bak deg!!

Desverre er det også noen oppegående, kloke mennesker som har gått seg vill i virkelighetens verden. De har iallefall muligheten til å komme på rett spor igjen.

Og midt oppe i alt tenker jeg at Arnulf Øverlands dikt, «Du må ikke sove» er like aktuell i dag, som det var i 1937 da det ble skrevet!

 

 

Reklamer

Et lite land….

I dag er det en forbannelse å være hjemmeværende husmor. Tv’n står og surrer, som den så ofte gjør, men i dag er det ikke en eller annen intetssigende serie som står og går i bakgrunnen. Det er sendingene fra Oslo Tinghus som står på. Overføringene fra en rettssak vi alle helst skulle vært for uten.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å få med meg sendingene. Jeg har ikke lyst til å se A.B.B sitte lys levende i rettssalen, vel vitende om at han har tatt fra så mange andre livet. Men jeg klarer ikke helt å styre unna. Om det er en pervers nyskjerrighet eller om det er fordi det er så nært vet jeg ikke.
Jeg var nødt for å sette på lydløs da A.B.B sin oppringning til alarmsentralen ble sendt. En ting er å sitte å se på at han holder en stram maske når handlingene hans blir lest opp, at han smiler når han hører sin egen stemme, eller gråter når han får se sin egen film. Men jeg orker ikke høre den overlegne, sleske stemmen fortelle til politiet at han vil overgi seg. Før jeg rakk å finne fjernkontrolen, rakk jeg å høre en mann som presenterer seg uten snev av å være preget av hva han holder på med. Ok, jeg er hverken psykolog eller annen fagperson, men for meg så høres han uberørt ut.

Når bildene av Utøya og MS/Thorbjørn, blir sendt over skjermen kommer minnene fra tidligere sommre. Sommre hvor jeg tilbragte en uke på leir sammen med likesinnede kamerater. Jeg blir bragt tilbake til gleden over at Thorbjørn Jagland kom på besøk i Hedmarksleiren. Husker så godt at vi satt benket tett sammen på stokkene som var lagt som sitteplasser rundt det som var bålplassen vår på kvelden. Jeg husker solskinnsdager og tunge regnværsdager. Jeg husker ett telt som stod i en svak helning med det resultat at alt var kliss klass bløtt av vannet som rant forbi.
Jeg husker følelsen av en sommerforelskelse som ikke helt ville gi seg. En blond trønder som var som en gresk gud i en ungpikes øyne. Den ville kanskje gitt seg dersom eventyret tok slutt sammen med leiren, men det gjorde det aldri. Samholdet, vennskapene og følelsene satt i lenge etter at teltene var pakket sammen og hverdagen tok fatt igjen.

Vi var så heldig å ha gode trubadurer i vår leir. Å sitte tett rundt ett bål og synge arbeidersanger er en følelse det ikke finnes veldig mange andre av. Det er kanskje uforståelig for alle andre, men å sitte rundt ett bål, smugkikke på de kjekke gutta, synge sanger er heller ubeskrivelig.

Den siste leieren jeg var med på hadde jeg kjøkkentjeneste. Jeg hadde jobbet som fylkessekretær i AUF i Hedmark i ett år, og skulle avslutte det med Utøya-leir før turen gikk rett videre til Malmø på IUSY-leir. Som fylkessekretærer var vi nødt for å være med i arbeidsgjengen. Jeg valgte meg kjøkkenet. Husker vi måtte skrelle kilosvis med løk. Skjelden har jeg vel felt så mange tårer som akkurat da. Løk- og lattertårer.

Vi hadde mye moro og når jeg ser på bildene mine i albumet så kan jeg se at vi trodde vi skulle redde verden. Engasjementet lå tykt utenpå og gav gjennskinn gjennom kameralinsen. Selv nå, 12 år etter min siste leir, ser man det. Man ser at vi trodde på det vi holdt på med. At vi var overbevist om at vi, akkurat vi, skulle utgjøre den lille forskjellen i verden.

I bakgrunnen surrer tv’n. Med en mann som ikke ser ut til å være preget av at han har frarøvet så mange mennesker livet, men som gråter når hans eget «mesterverk» blir vist og som smiler når han høre opptak av seg selv.

Ta hverandre i handa og hold….

Å våkne til meldingen om at 84 unge mennesker er drept på Utøya er ufattelig. Det er vanskelig og ikke minst veldig vondt.

Jeg sitter her og tenker på min ungdoms sommerleire der ute. Flere sommeruker tilbrakte jeg der ute. Bladde gjennom bildene fra en av leirene senest forrige dagen. Klarer ikke ta inn over meg det som har skjedd.

La oss fortsette å kjempe for rettferdighet og toleranse. Vi skal ikke la oss skremmes til taushet.
Ta vare på hverandre i denne vonde tiden.

En av sangene som synges mest i arbeiderbevegelsen er «Ta hverandre i handa og hold» (tekst og melodi: Stein Ove Berg). La ordene være med dere i dagene fremover. La ordene minne dere om hva vi står for og hvem vi er. La ordene gi oss styrke til å fortsette kampen for toleranse og rettferdighet.

Vi har gått under faner og flagg
på en lang vei fra natt imot dag.
Hån og spott har vi tålt,
men når styrke ble målt
var vi sterkest – vi kjempet i lag.

Det har hendt våre rekker ble brutt
av soldater med kuler og krutt.
Men vår mannsterke hær
med de brukne gevær
sto som fjell, og de seiret til slutt.

Mang en bauta vil stå uten navn
– reist av tårer, av sult og av savn –
over kvinner med mot
som var stamme og rot
for et mai-løv som vi fikk i favn.

Det fins de som har snudd seg og gått,
som tror frihet er no’ man har fått.
De vil smi for seg selv,
tror på evner og hell.
Slike folk har vår framtid forrådt.

Nei, nå gjelder det mere enn før!
For hvis samholdet rakner og dør,
venter fiender nok
som vil splitte vår flokk.
Og vår flamme blir aske og glør.

Du skal synge, men aldri i moll!
Du skal kjempe, men aldri med vold!
Tusner støtter vår sak,
så vær stolt og stå rak!
Ta hverandre i handa, og HOLD!