Dagene som kom og gikk….

Jeg er flinkere til å oppdatere instagramkontoen min, enn bloggen om dagen, så tenkte jeg skulle gjøre som andre bloggere å legge ut de siste bildene derfra.

1. Selvportrett i sengen 2. Frokost for gravide damer 3. Endelig converse-vær 4. Det bygges på tomta 5. På besøk hos mamma og pappa 6. Tidlig krøkes om god avisleser skal bli 7. Snø? Nå? 8. Uke 32 9. Take away Dynastiet

1. Selvportrett i sengen
2. Frokost for gravide damer
3. Endelig converse-vær
4. Det bygges på tomta
5. På besøk hos mamma og pappa
6. Tidlig krøkes om god avisleser skal bli
7. Snø? Nå?
8. Uke 32
9. Take away Dynastiet

Siden jeg fortsatt er sykemeldt om dagen, faktisk frem til permisjonen starter, er det ikke så mye som skjer. Husarbeid og annet rask er ikke så mye å skrive om. Kan selvfølgelig si noe om Jostein Bever, men altså, det giddder jeg ikke bruke tid på. Tror jeg 😛

Ønsker alle en fantastisk fredag og helg når den intreffer!!

Advertisements

Liten har blitt litt større.

Thea har egentlig sovet i egen seng fra den dagen hun ble født. Med unntak av de første 2-3 ukene da hun hadde gulsott i allefall. Da jeg sluttet å amme henne i romjulen (hun var vant med å bli ammet i søvn om kvleden) ble det til at jeg la meg sammen med henne i vår seng. Mye skrik og hyl noen dager, men et var en løsning som funket helt fint. For oss. Jeg stod selvfølgelig opp igjen når hun var sovnet. HUn derimot ble værende i sengen til hun våknet om morgenen.

Men nå begynner det å bli litt trangt. Litt fordi Thea syns det er på sin plass å ligge tvers over, mye fordi jeg begynner å ta mer plass. Og ikke minst er det litt vanskeligere for meg å snu meg rundt om natten. Særlig når jeg ikke skal hompe for mye for ikke å vekke alle andre.
Før vi begynte å ha henne i sengen vår, merket vi at hun slettes ikke ville ligge i sprinkelsengen sin. Tror kanskje hun følte seg litt innestengt. Så da vi nå begynte å tenke på å få henne tilbake i egen seng, måtte vi jo tenke litt alternativt.

Løsningen ble å gå fra dette:

barnerom2IMG_0854

Til dette:

IMG_2228

Sprinkelsengen ble med en skrutrekket og litt arbeid til en «storjente» seng. Den er jo så lav at det ikke er noe problem å komme seg inn og ut på egenhånd. Tenker jeg får legge en dyne eller noe på gulvet likevel, siden hun fint kan rulle ut av den, men hun slår seg iallefall ikke så mye.
Har ikke fått henne til å sove der enda, det ene forsøket i helgen førte til en hysterisk unge, som klamret seg til mammaen sin. Så vi får bruke litt tid på prosjektet. Første skrittet er å leke mye på rommet hennes, sånn at hun blir vant med «atmosfæren». Så får vi ta leggingen etterhvert.

Til sjuende og sist så tror jeg det blir vært for mammaen at hun flytter tilbake på rommet sitt. Jeg syns det er grådig koselig når jeg kommer og legger meg og hun ruller rundt og legger armen rundt halsen på meg. En aldri så liten snugglepus 🙂

<3 Thea 3 måneder <3

På lørdag ble Thea 3 måneder. Vet jeg har sagt det før, men pokker som tiden flyr. Føles ikke ut som om jeg har gått hjemme i 4 mnd, men det har jeg altså. Tre av de sammen med verdens vakreste lille pike.

Og jeg har oppdaget at det er lite som kan måle seg med ett skikkelig vått babykyss på kinnet:

Bildet er tatt på hytta, der vi tilbrakte helgen. Thea feiret 3 mnd dagen sin med en spasertur i vogna, og masse hyttekos. Utrolig digg med en hytte hvor alle fasiliteter er på plass. For all del, den gamle hyttesjarmen er borte, men akk så mye lettere det er med innlagt vann, strøm, skikkelig dusj, do osv. Ikke minst er det enklere med en liten en på tur når det er sånn.

Mens jeg satt og tenkte på hva jeg skulle skrive i dette innlegget var det en ting som slo meg. Og det er den skrytekonkuransen vi mødre bevisst eller ubevisst gir oss ut på. Det er jo selvfølgelig ikke noe galt i å skryte av sitt eget barn, det er til og med sundt. Men jeg tar meg i å tenke på alle disse som skryter på barna sine en langt mer fremskredet utvikling enn hva som er i nærheten av normalt tatt alderen i betraktning. Har jo sett noen av videoene som ligger rundt forbi hvor mødrene mer eller mindre drar ungene rundt og sier «se barnet mitt går i en alder av 4 mnd». Det finnes sikkert mirakelbarn, men altså…

Selv kunne jeg skrevet masse om at Thea nesten krabbet i helgen. At bare hun lærer seg å flytte armene så er hun på full fres fremover. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hun har riktignok krabbeteknikken inne med beina, men jeg er ganske sikker på at det tar en god stund til før hun kommer til å krabbe. Krype ja, men ikke krabbe riktig enda.
Hun står på to sterke bein, og har hun fast nok underlag, så står hun bittelitt alene også bare vi holder henne i hendene. Hun sitter nesten av seg selv, løfter hodet godt når hun ligger på magen og hun snur seg nesten rundt på egenhånd. I forhold til hvor langt hun skal være i utvklingen, tror jeg vi kan krysse av på de aller fleste punktene. Tror til og meg vi kan krysse av for noen lenger fremme også.

Det beste nå er at hun har funnet ut at babygymmen er spennende. Hun skravler i vei med dyrene før hun gir de en skikkelig dask på nesa. I tillegg har hun begynt å ta tak i ting. Hun klemmer og klyper og kaster leker rundt seg når de ikke er interessante mer. For ikke å snakke om at alt skal spises på. Det er ikke den ting som ikke finner veien inn i den lille munnen. Fingre, klær, leker, kluter osv. Det skjer ikke så rent skjelden heller at hun får tak i kluten etter at hun er ferdig med å spise og tørker seg rundt munnen. Altså, hun spiser på den, men det medfører at hun også tørker vek dråper med melk på avveie. Godt oppdratt 😛

Siden vi nå har skrytt litt av minien, så gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig så fin dag.
Vi skal leke og kose oss videre!

Another year over….

… sang John Lennon og Yoko Ono i sangen Happy Christmas (War is over). Snart er det en realitet for oss alle. 2011 er straks forbi og for meg har det vært ett veldig anderledes år.
Jeg har ikke tenkt til å ta noen kavalkade over hva året har innebært for min del, for jeg tror det ville blitt en veldig kjedelig affære. Dere som leser meg fast vet jo at svangerskapet har opptatt stort sett hele året for meg.
Men kort oppsumert kan vel 2011 beskrives slik for meg:

  • Gravid
  • Lært, og blitt relativt flink til, å strikke
  • Kommunevalg
  • Stiftet nye bekjentskaper på godt og vondt

Året som snart har gått har satt sine spor hos meg som hos så mange andre. Noen kan gå inn i 2012 med bare glede bak seg, andre går inn i 2012 med sorg og ett savn som er tungt å bære.

Nyhetsåret 2011 har vært en begredelig greie. Det er mulig jeg bare henger meg opp i de negative tingene som har stått, men jeg syns jeg stort sett bare har lest om land som går konkurs, finansuro generellt, drap, krig og elendighet. Det gjelder både norsk og internasjonal presse. Det er jo ikke til å komme unna at 22. juli har tatt mye, til tider nesten all, spalteplass i norske aviser. Annet har ikke vært å vente. Det skuffende har vært sensasjonsjaget som har preget spaltemeterne. Hvem har skyld i hva, hva kunne vært gjort anderledes/raskere/bedre, hvem skal stå til ansvar, osv har fått så mye fokus at jeg nesten syns gjerningsmannens handling blir unskyldt av alle andres håndtering. Jeg syns ikke det er riktig, og det har jeg sagt hele veien. Det er bare en mann som er skyld i 22.juli og det er hverken foreldre, justisminister, WoW, FrP, barnevern, naboer, klassekamerater eller noen andre.
Noe av det værste jeg opplevde med dette i etterkant, var debatten på tv, hvor overlevende fra Utøya nærmest tryglet redaktørene i VG og Dagbladet om å ikke trykke bilde av gerningsmannen på hver eneste forside, hver eneste dag, hvorpå redagktørene i fullt alvor svarer at det kan de ikke gjøre fordi det er deres ansvar å bringe nyhetene ut i verden. Joda, men jeg tror faktisk de fleste av oss ville syntes det var greit å slippe å se gjerningsmannen i avishylla hver bidige dag. Hva de trykte inni avisa var det ingen som mente noe om, bare forsiden. Men neida, medmenneskelige hensyn kan jo ikke gå forran tabloidtanken. Skjønner seriøst ikke hvorfor jeg gidder å lese de to avisene.
Noe to self: VG og Dagbladet skal leses minst mulig i 2012.

Det er ikke til å komme unna at kommunevalget har vært en stor greie for meg i år. Ny kommune, nytt valg og nye posisjoner. Jeg fikk min plass, får være med å styre kommunen og ta valg som påvirker alle som bor her. Jeg føler ansvaret og jeg gleder meg til å kunne gjøre mitt ytterste de neste årene for å gjøre kommunen til ett enda bedre sted å bo.
Provoserende nok var det mange som var ute i forkant av valget og delvis beskyldte oss (AP) for å bruke tragedien til vår fordel under valget, samtidig var det de som var frekk nok til å yttre at vi kom til å gjøre tidenes valg pga tragedien. Vel, resultatene gav de (heldigvis) ikke rett. At det mange steder var flere som stemte var nok riktig, men ingenting tyder på at de stemte AP. Sitter vel med inntrykk av at det er mange andre som har brukt tragedien i langt større grad enn hva man kan beskylde AP for.

Det største som skjedde i 2011 for min del, var selvfølgelig at lille Thea kom til verden 25.11. En vond, ikke altfor lang fødsel brakte ett nytt liv inn i vår verden og jeg kan vel si at det er en følelse hinsides noe annet. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn, men det er stort å bli mor. Det er veldig stort. Samtidig så er det stort å se kjærligheten i øynene og handlingene til pappaen. Hvordan han så varsomt holder henne og vugger henne. Hvordan han snakker til henne og gir henne en klem hver dag når han kommer hjem fra jobb. Jeg ville ikke vært dette foruten. Nyter dagene med «dragen» og syns tiden går altfor fort 🙂

Jeg kan ikke annet enn å håpe at 2012 blir bedre for verden enn hva 2011 har vært. Har mine tvil, men uten håpet har man ingenting. Her på berget har vi vært rammet av en handling ingen av oss trodde ville skje innenfor våre landegrenser. Vi fikk oss en real vekker.
Noen er rammet av personlige tragedier, andre av lykke. Sånn vil det alltid være. Livet er urettferdig sånn sett. At tiden leger alle sår er nok en mager trøst for mange.

For 2012 ønsker jeg:

  • at nordmenn innser hvor godt vi faktisk har det
  • at vi begynner å bry oss mer om menneskene rundt oss, og mindre om materielle verdier
  • at vi her på berget skal innse at vår aller største fiende er oss selv
  • at menneskene i denne verden skal innse at hat ikke er en fuktbar tanke/følelse

Jada, jeg vet at dette er luftige og lite gjenomførbare ønsker. Mennesket vil alltid være seg selv nærmest. Noen evner å se utover sin egen nesetipp og være ett medmenneske, men det gjelder de færreste. For min egen del håper jeg iallefall at jeg i 2012 skal strekke meg litt lenger for å være ett medmenneske. Strekke meg litt lenger for å stoppe opp i hverdagen og gjøre noe for andre som trenger min hjelp og støtte.

Hva er deres håp og ønsker for 2012?

De beste ønsker til dere alle. Måtte 2012 bringe lykke og glede til dere alle sammen. Jeg er utrolig glad for at deres veier har krysset min i bloggverden. Noen har jeg vært så heldig å få treffe i virkeligheten også. Når ammetåka legger seg skal jeg lese, skrive og kommentere mer enn hva jeg har hatt kapasitet til i det siste. Som en viss herremann har sagt: «I’ll be back….»

zwani.com myspace graphic comments
Graphics for Happy New Year Comments Les videre

Uke 38: I permisjon…

Denne uken har jeg begynt permisjonen min. Rart å tenke på at jeg ikke skal tilbake på jobb igjen før november 2012. Jeg som alltid har levd og åndet for jobben. Sånn omtrent iallefall. Må innrømme at selv om jeg gleder meg masse til babyen kommer og til få tilbringe ett helt år med henne uten å måtte gjøre noe annet, så har jeg litt vondt for å slippe jobben. Men det er vel ganske naturlig 🙂 Så istedet for å hoppe rett i permisjonen, har jeg hatt en slags tilvenning denne uken. Litt sånn som unga som skal i barnehage for første gang 🙂 Noen timer innom jobb i morgen (for å si hadet-på-badet), og så er det slutt. Da legger jeg inn årene for en stakket stund 🙂

Vekt: 3400 g
CRL: 35 cm
Full lengde: 49 cm
Dager igjen til termin: 17
TERMIN
: 13.11.2011

Fomen min: Syns formen min er fin jeg. Armen hangler fortsatt, lysken begynner å stivne, og mensmurringene har tiltatt. Med unntak av armen så er vel alt dette helt normalt. Det er tross alt bare 2 1/2 uke igjen 😉 Det gjør forøvrig direkte vondt å snu seg i sengen. Kjennes ut som noen stikker meg med kniv når jeg vender om. Ikke godt, men det gir seg med en gang jeg har fått snudd meg, så tipper at det ikke er noe skummelt.
Cravings
: Nei, men fikk vanvittig lyst på kebab i går. Jeg liker ikke kebab.
Utstyr i havn siden sist: Har alt jeg trenger. Noe må vi jo ønske oss til jul også 🙂
Tegn til liv i magen
: Åja…. Jeg opplever stadig at hun stikke en arm ut i den ene siden og skyter rygg ut i den andre. Ubehagelig på en behagelig måte omere skjønner. Hun har også begynt å skyve på ribbeinet, det merkes.
Aller mest aktiv på… Ehh…. nei, veldig aktiv stort sett hele tiden.

Fødebaggen: Nå er den pakket. Mangler en lader til iPad og telefon, og kameraet må jeg hive oppi, men ellers er allt på plass. Klær til mor, litt stasj til babyen og iPad til far. Da skulle vi klare oss imellom riene. Hehe…
Babyen ligger: Hodet er ikke helt festet, men hun ligger godt nede. Viktigste er at hun ligger riktig vei.
Redd for å føde: I grunnen ikke. Jeg må jo gjennom det, så like greit å se positivt på det jeg skal gjennom.
Smertestillende: Fortsatt bestemt på at epidural ikke er aktuelt og at akupunktur er det jeg skal ha.

Så var det magen da. Syns nesten jeg ser litt trinn ut  (tykk) på bildet, men det går over. Jeg er forresten fæl til å gå i joggebukse når jeg bare skal være hjemme og det hjelper jo ikke akkurat på figuren 😉

Selv om jeg er i permisjon, betyr jo ikke det at jeg har ligget på latsiden. På mandag var det «jobb» og gruppemøte i partiet, tirsdag møte i planutvalget, i dag er det formannskapsmøte og i morgen en liten tur innom jobb. Hardt å være politiker… hehe… Men det er supermoro og det har vært veldig gøy å bli bedre kjent med mine egne partifeller, ungutta fra partiet jeg skal lede i planutvalget og resten av utvalget. Jeg er bare vara til formannskapet, men når man er 1. vara betyr jo det at man stort sett får møte.
Gleder meg til resten av dagen i dag.

Til tross for at jeg er riktig så positivt innstilt til livet som står forran meg, så kjenner jeg at frykten for å gjøre noe galt sniker seg innpå. Altså, jeg tror ikke at jeg kan gjøre noe galt, men tanker om hva skal jeg gjøre når hun gråter, kommer jeg til å skjønne når hun er sulten (jada, gråt er ett godt tegn), klarer jeg å skifte bleie, kommer jeg til å huske at hun er der, kommer jeg til å glemme igjen henne på butikken, osv sniker seg innpå. Jeg vet at dette er irrasjonelle tanker, men jeg er ganske sikker på at noen av dere som leser har hatt de også 🙂
Heldigvis har jeg mange rundt meg jeg kan spørre. Men jeg synes synd på de som må slite med sånne tanker helt alene, som ikke har noen rundt de kan spørre osv. Joda, man har alltids helsepersonell, men terskelen for å stille «dumme» spørsmål er lavere når man har venner og familie rundt seg 🙂

Herregud, det er bare 17 dager igjen!!!

Jeg GLEDER meg så sinnsykt!!!

Work in progress….

Jeg er egentlig veldig fornøyd med utseende på bloggen min, men forandring fryder sies det.

Vet ikke helt hvor jeg vil enda, så dersom det er ulikt utseende hver gang dere er innom, så er det bare fordi jeg ikke helt har bestemt meg for hva det skal bli til slitt. Prøve og feile er en fin metode…. Hehe….
Og skulle dere se noe dere liker, så er det bare å si ifra 🙂

Uke 37: Også den vordende far har begynt redebyggingen….

Det er tre uker igjen til termin. Tre uker og noen dager skal man telle helt riktig. Det e rskremmende og det er stort. Jeg gleder meg heldigvis mest 🙂
Man kan jo lese i alle infobøker, nettsider osv at mor nå begynner redebyggingen og virkelig gjøre klart til at barnet skal komme. Her i huset har også far begynt med dette nå. Mer om det kommer under.

Vekt: 3200 g
CRL: 34 cm
Full lengde: 48 cm
Dager igjen til termin: 24
TERMIN
: 13.11.2011

Fomen min: Sliten, men ved godt mot. Kynnerne blir mer merkbare for hver dag som går, men det er vel ikke så rart. Sover ikke fullt så godt om natten lenger, men det står jeg over. Snart kan jeg jo ta meg en blund når jeg måtte føle for det frem til fødselen. Armen er fortsatt vondt, litt tendens til «menssmerter», men ikke noe store greier.
Cravings
: Nei. Lurer på om jeg må finne på noe bare for moro skyld 😛
Utstyr i havn siden sist: Nå har jeg alt tror jeg. Iallefall alt jeg må ha. Forresten, mangler flasker og sånt, men det tar jeg når permisjonen starter.
Tegn til liv i magen
: Jeppsipepsi. Og takk gode guder for det. Etter forrige ukes skremmende stillhet, tar jeg imot alle former for spark og kroppsruller.

Fødebaggen: Emmm…. nei, ikke pakket. Men jeg tenker på det 😛 Skal gjøre det i dag faktisk.
Babyen ligger: Hun har snudd seg. Ligger med hodet ned, men om det er festet vet jeg ikke. Skal til jordmor etterpå, så får sikkert svar på det da 🙂
Redd for å føde: ikke enda. Tror ikke jeg kommer til å bli det heller, men når det begynner å nærme seg så kan det hende det kommer noen nerver. Er vel naturlig det :-)
Smertestillende: Hadde jordmorsamtale og omvisning på føden i går og fikk notert ned at jeg ønsker alternativ smertelindring (akupunktur, vann osv) før jeg hiver meg over epiduralen. Hyggelig jordmor forøvrig.

Så var det dette med redebyggingen da. At jeg er klar som ett egg og alt er på stell, er vel ikke så rart. Jeg har jo hatt god tid på å forberede meg. Og jeg har spredd utgiftene utover hele svangerskapet, slik en ansvarlig person ville gjort. (Kunne jo latt alle pengen ståt på egen konto, men altså….).
Men så er det far i huset da. Han har også havnet i redebyggerstadiet.Bare se her:

Barnesetet er på plass i bilen

Barnesetet er pent montert og satt på plass. Til og med gjort en vurdering på hvilken side det er tryggest å ha setet, dersom det skulle skje noe. Pledd har han lagt under, for å beskytte  setet også. Joda, mannen har begynt sin måte å forberede seg 🙂
I tilleg har han skiftet dekk på bilen, sånn at den er skodd til vinteren. Vi kjører selvfølgelig piggfritt, så da var det bare å legge om. Forsåvidt greit nok det, siden frosten sniker seg på og det kan være glatt på kveld/natt/tidlig morgen.

Så må vi ikke glemme at han har ryddet plass i garasjen til bilen. Dere skjønner det, at her som så mange andre plasser, rommer garasjen alt annet enn bil. Nå derimot er det plass til både bil og sykkel. Ja, også barnevogn da 😉

Fiiine bilen har fått hus for vinteren 🙂

Det er plass til en bil til når alle terassebord og diverse annet materiale blir ryddet helt bort, men firmabilen får stå ute i vinter. Den tåler det. Hadde forsåvdit fiiiinebilen gjort og. Særlig siden jeg bare kan sende en sms til bilen og si at den skal varmes opp fra det og det klokkeslettet. Så kan jeg bare valse ut i ferdig oppvarmet bil når tiden er inne 🙂 Herlig 😉
Var en duppeditt jeg ikke trodde jeg trengte da vi bestillte bilen, men som gubben sverget på at var smart å ha når babyen kommer til verden. Jeg tror han har rett… hehe….

Så som dere skjønner, er vi begge to kommet i redebyggerfasen. Hver på vår måte, men dog. Nå er det straks klart for fødselsforberedende kurs på helsestasjonen, så da får vi se hva som kommre ut av det. Ryktene sier at jordmor viser en gammel VHS-film fra 70-tallet med en hjemmefødsel osv. Juppi….. Hehe….
Dere skal få rapport 🙂