Hvilke bloggere møter jeg på min vei….

…. uten å vite om det???

Dette satt jeg og funderte på under bussturen til jobb i dag. Hvilke bloggere sitter på samme buss, hvem passerer jeg på vei fra bussterminalen i Oslo og den korte rusleturen opp på jobb? Hvem trener jeg sammen med på Elixia, hvem sitter jeg ved siden av på kino?

Det er litt spennende å tenke på at noen av de jeg passerer på min vei kanskje har lest og kommentert bloggen min. Eller at jeg har lest og kommentert deres.

Jeg synes det er fint at blogglivet er så anonymt som man ønsker det. Det gjør at man kan skrive det man ønsker uten å trenge å være redd for at noen skal ta en for det. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er noe problem å finne ut hvem som er hvem er hvis man ønsker, men de færreste av oss gidder sånt. Har jo fått med meg at det dersverre er noen som har hatt veldig dårlige erfaringer med dette.

Men anonymiteten til tross, jeg kikker meg litt rundt og tenker: er DU en av de jeg har lest bloggen til??

PSSSST!! Hvis noen av dere med sånne flotte egenlagde headinger osv leser dette: hvordan får dere lagt de inn?? Jeg har lagd en (og er egentlig ganske fornøyd med det lille jeg har fått til), men jeg får ikke lagt den ut. Help me, please 🙂

Reklamer

Yoga!!

Tror jeg begynte bloggelivet mitt med å skrive noe om at jeg skulle begynne å trene. Har holdt på med step-aerobic siden da, men i dag prøvde jeg noe nytt. Yoga. Klassisk yoga for å være helt korrekt.

Kan med hånda på hjertet si at jeg ikke viste hva jeg gikk til. Har aldri prøvd det før. Men siden Elixia alltid lar folk holde på i sitt eget tempo, regnet jeg med at jeg skulle klare å henge med noenlunde iallefall. Kom meg iallefall inn i salen lettere nervøs. Men siden det har vært strålende sol og kjempevarmt i dag, antok jeg at det kunne være litt færre folk enn til vanlig. Så langt så bra. Fant meg en plass på gulvet, hentet en gummimatte og ventet pent på at timen skulle begynne.

En hyggelig instruktør troppet inn. Rolig og behagelig vesen. Vi begynte med å puste rolig og strekke på armene. Hang godt med her. Etter det tror jeg blackout’n kom sigende. Hehe… Neida, men etterhvert begynte vi å strekke og bøye på kroppsdeler og muskler jeg ikke viste jeg hadde. Altså, kroppsdelene hadde jeg kontroll på, men ikke ante jeg at alle de musklene og senene fantes i kroppen min.

Jeg har strukket, tøyd og bøyd etter beste evne. Det har svimlet for øynene og kroppen dirret av utmattelse. Men det beste av alt: jeg gleder meg så utrolig til neste time. Det var en utrolig opplevelse. Og jeg gleder meg virkelig til den dagen kroppen min er mange ganger mykere enn nå. I grunnen motivasjon god nok. Vet om en annen som kommer til å sette pris på det iallefall 😉

Dessuten sies det at yoga er bra for golf-spillet 🙂

"En får værra som en er, når'n itte vart som en sku….."

Har alltid vært en liten tv-slave. Elsker krimserier som Numbers, Criminal Minds, C.S.I osv, osv. Kan vel se på det meste innen den sjangeren. Det jeg derimot skjelden har tatt meg tid til å se på er reality-show. Joda, 71′ nord og sånt har jeg kikket på, men syns ikke det kvalifiserer til reality av typen søppel jeg ofte forbinder det med. Big Brother så jeg aldri på, ei heller endel av de andre. Skamfullt må jeg nok desverre inrømme at jeg fikk med meg samtlige episoder av Paradise Hotell nå sist. Og engasjerte meg i det som foregikk. Jeg skjelte ut tv’n da deltagerne mobbet som verst, og jeg gråt da programleder Triana tok ett oppgjør med kulturen som utfoldte seg i fritt fall der inne.  Jeg lo av uskyldige fantestreker og konstanterte oppgitt at enkelte er mer opptatt av utseende og kropp enn noe annet.

Etter å ha kost meg ute i snøen i noen timer dumpet jeg ned i sofaen svett og sliten. (Tar på for en stakkar å fordele snøen utover så den smelter fortere). Iallefall trykket jeg meg gjennom kanalene og endte på ett program som heter True Beauty på «5». Det handler om en gjeng unge, vakre mennesker i USA som selv mener de er vakrest i hele verden. Og for all del, de har ikke utseende mot seg. Det disse ikke vet at de skal bli målt på indre skjønnhet også. Til syvende og sist er det tross alt hvordan du er på innsiden som teller. Underveis blir de selvfølgelig testet i ulike greier. Hvordan de løser oppgaven, ter seg mot andre osv er det som danner grunnlaget for om de ryker ut eller ikke. Jeg blir litt sjokkert over hvordan enkelte forholder seg til andre mennesker. Finnes ikke hjelpsomme med mindre det gagner seg selv, de lyver og skaper splid, lurer i kulissene og klar til å stikke deg i ryggen så fort muligheten byr seg. Heldigvis er det noen av de som har litt integritet og normal folkeskikk. En av de tre som er igjen nå, har jo vist seg å være et relativt godt menneske med gode verdier i tillegg til et vakkert ytre. Er klar over at jeg lar meg irritere over noe jeg kunne latt være å se på, men jeg blir nå litt nysgjerrig også. Men får ta fremstilligen av disse med en klype salt, da tv ikke viser den fulle og hele sannheten, samtidig som det er laget for å få seere.

I en alder av 30 har jeg sluttet å bry meg om utseende. Jeg sminker meg bittelitt og vil gjerne ta meg godt ut. Men jeg er nå som jeg er og det er lite å få gjort med det. Gidder ikke bruke timer forran speilet for å fikse hår, bruke treningsstudioet for få den perfekte kroppen, planlegge hva jeg spiser for ikke å legge på meg. Greit jeg har meldt meg inn på Elixia nå, men det er for å bli i litt bedre form, ikke for å få en bedre kropp. Vil leve litt lenger bare.

Her er vel poenget mitt da: jeg synes fryktelig synd på de som er så opptatt av utseende sitt at de går glipp av det som foregår i resten av verden. Og da mener jeg ikke at krig og elendighet går de hus forbi, for det er det vel strengt tatt ingen som har lyst til å høre så mye om, men det er jo så mye annet. Alle de hyggelige menneskene de kunne møtt på sin vei.

Nå er det sikkert en og annen der ute som tenker at: det er bare stygge mennesker som mener at indre skjønnhet er viktigere. Men det sier meg om de enn om meg=) 

I bunn og grunn får man leve litt etter Ole Ivar sin setning: «En får værra som en er, når’n itte vart som en sku. Inni er vi like både je og du»

I dag har jeg vært flink.

Det er nemlig ikke alltid det går så fort for seg for meg. 

Greia er at jeg ved siden av full jobb prøver å studere. Voksenpedagogikk er faget. En uke på etterskudd har jeg nå tatt meg sammen og fått levert 4 av 5 oppgaver. Her snakker vi om bare modul 1 av 4 på kurset. Siste oppgaven får jeg ta sikte på å levere på fredag. Hvis jeg rekker. I tillegg har jeg klart å sose rundt her inne og lest blogger innimellom oppgaveskrivingen. Hvilket igrunnen er fornuftig i seg selv, siden jeg oppdaget at det var flere enn meg som ikke skjønte hvordan man kunne sette sitt eget preg på siden. Svar fikk jeg ved å lese noen av kommentarene. Endringene er nå halvveis gjort. Kan jo ikke gjøre alt på en gang heller.

Middagen er snart klar, og jammen meg skal jeg ikke finne Elixia i kveld også. Trening gjør vistnok godt for kropp og sjel.

Må føye til at jeg i første  blogginnlegget mitt noensinne skrøt på meg at jeg hadde meldt meg inn på treningsstudio. Og jeg har faktisk vært innom der hver tirsdag. Kan jo ikke gå for hardt ut heller. Men dersom magen skal bli bittelitt flatere til sommeren (etter vinterens dvale) og lårene bittelittlitt fastere, må jeg nok øke intensiteten på besøkene dit. Eller noe sånt. Ikke at jeg egentlig bryr meg;-)

Nytt år, nye muligheter …

Jeg har aldri hatt noe sans for nyttårsforsett. De er så lette å bryte. Av en eller annen grunn er de mye lettere å bryte enn alle andre mål man setter seg. Likevel har jeg i år (og ja, jeg kom på det i 2010) kommet opp med noen glupe ideer for hva jeg skal gjøre dette året. Trene, lese mer, bli litt mer sosial, spare penger osv. Alt har vel vært innom det lille hodet mitt flere ganger tidligere, men nå tar jeg tak i det.

Når det kommer til trening har jeg vel ikke vært i nærheten av et treningsstudio på mange, mange år. Ikke siden jeg var aktiv håndballspiller. Har tenkte og tenkt på at jeg burde melde meg inn ett eller annet sted. Men det er akkurat det. Jeg syns ikke det er så innmari artig å vite at jeg må betale avgiften hver måned selv om jeg ikke trener. Og med tanke på at jeg mest sannsynlig ville blitt ett støttemedlem, har det liksom bare blitt med tanken. Intill nå. Elixia har fått ett nytt medlem. Og jeg akter ikke å bare gi de pengene mine uten at jeg får noe tilbake. Så jeg gikk hardt ut og meldte meg på Zumba. Det var nesten like moro som det ser ut som på tv-reklamen. Og til tross for at jeg ett lite øyeblikk trodde jeg skulle dø, har jeg allerede bestemt meg for å gå tilbake på mandag. Jeg har til og med vurdert å gå på yoga i morgen tidlig kl. 0700. Akkurat det har jeg mine tvil om at jeg kommer til å gjennomføre. Puta frister nok litt mer.  Og kanskje step på lørdag formiddag?? Nja, ville overraske om jeg fant det for godt å møte opp da. Men, man skal aldri si aldri.

Om ikke annet, heier jeg på meg selv:-)