Familiefotografering!

Jeg ble for en tid tilbake oppringt av noe som heter Model Day Studio. I utgangspunktet er jeg ganske skeptisk til sånt, men da det viste seg at det var naboen som hadde gitt bort telefonnummeret mitt var det hakket greiere.
Vi har lenge snakket om at vi burde fått tatt noen skikkelige familiebilder, så da tilbudet kom måtte vi nesten takk ja. I avtalen lå det gratis sminke og styling, samt fortografering. Vi skulle kun betale for de bildene vi ville ha. Jeg ser faktisk ikke ut i måneskinn (nei, det er ikke dårlig selvtilitt som skinner gjennom) så jeg må vel innrømme at lovnaden om sminke og styling av en proff gjorde sitt til at det var litt lettere å takke ja.

Etter en lang uke i barnehagen var vel ikke akkurat Thea klar for tre timer med styling og fotografering, men selv med snørr og tårer rennende ble bildene fine. Innså at gubben faktisk er ganske kjekk (jada, jeg viste det fra før altså, men at han var sååååå kjekk…. ;-)) og ikke minst så ser jeg faktisk ganske bra ut. Om jeg skal få si det selv 😉
Forøvrig så er det utrolig hva pent lagt sminke gjør med selvtilitten. Følte ikke at jeg trengte å gjemme meg for kamera, og da ble bildene veldig bra.

Eller hva syns dere?

_TF19286 _TF19314 _TF19335 _TF19337 _TF19348 _TF19359 _TF19367

Dersom dere blir oppringt av noe som heter Model Day Studio så er det bare å slå til. For all del, gratis er det ikke dersom dere vil ha noen av bildene. Men det er så absolutt verdt det 😉

Reklamer

To tette….

…. og en badehette heter det. Her hoppet vi tydeligvis over «badehetten».

Det var overhodet ikke planlagt, og kom nok som ett lite sjokk på oss begge to. Aller mest på mannen i huset tror jeg. Er litt usikker på om han tror meg enda. Hehe….

Uansett så har jeg iallefall vært på rutineultralyd på Drammen sykehus i dag. Lillesøster er ventet 11.06.2013. Alt står bra til også. Det viste vi jo forsåvidt, for denne gangen har vi vært på tidlig ultralyd. Syntes det var greit å vite når man får to så tette. Her er iallefall 10 fingre og 10 tær. Ett hjerte som banket, to armer og bein som sprellet, og en sjenert liten pike som gjorde det vanskelig å få tatt noen gode bilder av.

Her er lillesøster:IMG_2052

Hun ligner til og med på storesøster allerede 😉

Nå som sjokket har lagt seg, så gleder vi oss til å bli en enda større familie. Jeg har sagt at vi skal ha to, samboeren har nok vært mer innstilt på en. Men nå blir det to og de blir så tette, at vi blir «fort» ferdig med småbarns perioden. Ikke at det er noe å bli fort ferdig med i utgangspunktet, men man blir da ikke yngre med årene.

I tillegg skjer det flere spennende ting. Vi har kjøpt oss tomt der hvor jeg kommer fra (mer familie og nettverk), tegnet eget hus og fått godkjent byggelån i banken. Så når kommunene godtar byggesøknaden begynner vi å sette opp vårt eget hus også. Det står forhåpentligvis ferdig tidlig på høsten en gang. Kunne sikkert flyttet oppover før og fått huset ferdig tidligere, men jeg vil ikke ta Thea ut av bernehagen før «året» er omme, og jeg vil faktisk føde på Drammen sykehus denne gangen og. Veldig fornøyd med de sist, så ingen grunn til å stress med å bytte fødested i grunnen.

Alt i alt skjer det mange spennende ting om dagen. Mye å glede seg over!

Uke 36: Skremt ut i en annen dimensjon.

Akkurat nå sitter jeg på Hurdalsjøen Hotell og skriver innlegget. Vi har samling med jobben, men siden det ikke er fullt så artig å holde tritt med de andre utover natten for tiden, har jeg heller tatt til fornuften og funnet sengen. Fikk forsåvidt beskjed av sjefen om å legge meg, så da er det jo bare å følge ordre 😛
Siden det ikke ble noe innlegg forrige uke, og jeg vet det blir travelt i morgen, så legger jeg ut (iallefall skriver) uke 36 før det er helt riktig. Jeg er med andre ord 35 uker og 6 dager i skrivende stund. I omtrent 50 minutter til.

Vekt: 2700 g
CRL: 32 cm
Full lengde: 44 cm
Dager igjen til termin: 31
TERMIN
: 13.11.2011

Fomen min: Sliten, men ved godt mot. Kynnerne blir mer merkbare for hver dag som går, men det er vel ikke så rart. Sliter litt med at det har blitt kaldere om natten sånn at skuldrene mine stivner, men det skjer hver høst. I tillegg hadde jeg for mye nitritt i prøvene mine ved forrige kontroll, så har fått en antibiotikakur.
Cravings
: Nei
Utstyr i havn siden sist: Nå har jeg alt tror jeg. Iallefall alt jeg må ha. Forresten, mangler flasker og sånt, men det tar jeg når permisjonen starter.
Tegn til liv i magen
: Jepps… Med unntak av forrige dagen, noe som medførte panikk og en tur til sykehuset. Forklaring kommer under.

Fødebaggen: Ikke pakket enda, men begynner snart å bli på tide. Gubben mente han kunne gjøre det for meg, så siden i boken som omhandler dette, har blitt huket av. Men jeg er ganske sikker på at jeg rekker å gjøre det selv.
Babyen ligger: Om dette strides de lærde. Legen mener hun ligger på tvers, mens jordmor sier hun har snudd seg med hodet ned. Så legen har sendt rekvisijon for snuing. Men etter panikkturen til sykehuset fikk jeg bekreftet av både jordmor og legen at hun ligger med hodet ned, så da tipper jeg at hun ikke snur seg tilbake.
Redd for å føde: ikke enda. Tror ikke jeg kommer til å bli det heller, men når det begynner å nærme seg så kan det hende det kommer noen nerver. Er vel naturlig det 🙂
Smertestillende: Fortsatt fast bestemtpå å unngå epidural. Akupunktur står høyest på listen.

Var hos jordmor for første gang forrige uke. Altså, med unntak av da vi var på UL i uke 18. Dette var vanlig kontroll. Kjempehyggelig dame som holder til på helsestasjonen. Gammeldags, men likefullt trivelig. Har avtalt dato for fødselsforberedende kurs, samt fått beskjed om å ringe sykehuset for omvisning på føden.  Begge deler går av stabelen neste uke.

Men for de som nå måtte lure: alt står bra til med babyen, men jeg var en lettere panisk førstefødende forrige dagen. Det har seg nemlig sånn at tøtta i magen er veldig flink til å turne til faste tider. Eller, egentlig turner hun hele dagen, men dersom det er opphold er dette gjerne på samme tiden.
Jeg hadde hjemmekontor mandag og tirsdag siden jeg ikke fant roen til å jobbe på jobb. Siden jeg er litt sliten om dagen også, så var det en fin løsning å være hjemme. Faller oftere til ro der på slike dager.
Uansett, våknet da gubben gikk på jobb, men ble liggende på sengen og lese aviser osv. Allerede da pleier tøtta normalt å lage liv. Men ikke på tirsdag. Tenkte i grunnen bare at hun sov og fortsatte med mitt. Stod opp, spiste frokost, dusjet osv, men fortsatt så var det ingen bevegelse i magen. Da hadde det vel etterhvert gått noen timer og jeg hadde gjort det jeg kunne for å få i gang bevegelsene. Kaffe, juice, strekt meg, kaldt drikke osv. Ingenting skjedde. Etterhvert så begynte panikken å ta meg. Alle mulig kjipe tanker for gjennom hodet mitt. Vi har jo mistet før, men det var før uke 12, så på en måte «greit nok». Dere skjønner hva jeg mener. I uke 35 er man så klar for å få babyen at man iallefall ikke er forberedt på å miste. Tenkte først at jeg bare var hormonell og hysterisk, men tok meg sammen og tenkte at jeg skal følge rådet over alle råd: sjekk heller en gang for mye enn en gang for lite. Ringte føden i Drammen og la frem saken min. Lettere hulkende og med tårene trillende, skjønte de nok at jeg ikke ville ta en avvisning særlig godt og fikk beskjed om å komme inn for en sjekk. Jeg hater forøvrig å gråte for ukjente mennesker. Takket og bukket uansett for at jeg fikk komme, og heiv meg i bilen mens jeg ringte samboeren på vei ned. Sa at han ikke trengte å komme med en gang, men at jeg skulle holde ham informert. Jeg er vant, kanksje for vant, med å klare meg selv, så syntes ikke han trengte å ta seg fri for å komme ned å holde meg i hånda. Tok til fornuften og ringte ham tilbake og sa at dersom han ville, så måtte han jo bare komme og at jeg ville sette pris på å ha ham der med meg. Kunne jo hende han trengte å føle at jeg ville ha ham der også. Hvilket jeg selvfølgelig ville. Han kom 🙂
Uansett, ble møtt av en superhyggelig jordmor, som tok veldig godt vare på meg. Ble lagt på en seng og fikk noen sånne lyttegreier festet på magen. Sånne de bruker under fødselene for å høre på hjerterytmen til babyen. Heldigvis så kom det en velkjent lyd nesten med en gang. Fikk beksjed om å ligge der i ti minutter, og skulle trykke på en knapp når/hvis jeg kjente spark. Det ble noen trykk, men forholdsvis lite i forhold til hva jeg var vant med. Men etterhvert som frykten slapp taket og jeg slappet mer av, så kjente jeg heldigvis tydeligere at hun var der inne.

Jordmoren sendte meg likevel til legen for UL, sånn at vi fikk sjekket at alt virkelig stod bra til. Og det gjorde det. Heldigvis. Alle organer fungerte, hun er på den størrelsen hun skal være og frisk som en fisk. Iallefall etter det de kan se på bildene. Hun sjekket gjenomstrømningen i navlestrengen og oksygennivået i blodet. Alt var perfekt.

Så da var det bare å takke og bukke for god behandling og føle seg litt flau for at man overreagerte noe så usannsynlig. I det vi forlater sykehuset setter selvfølgelig tøtta i magen igang med å bokse og sparke som aldri før. Og det har hun fortsatt med hele tiden etterpå. Tror hun skjønte at mammaen ble veldig skremt. Pappaen gav henne husarrest ut uken, men jeg måtte nesten ta med magen på jobb. Vi får ta den biten senere 😉 Nå er jeg bare superlykkelig for at alt er bra.

Til tross for at jeg følte meg i overkant flau etter 4 timer med sjekk opp og ned i mente, så velger jeg likevel å tro på det både jordmoren og legen sa:
Det er bedre å sjekke en gang for mye, enn en for lite. Og skulle jeg føle det sånn igjen var det bare å ringe.

Men det har vært noen strevsomme dager, så bilde får dere ikke. For tenk 🙂

Og nå har klokket bikket 24.00, så da kan jeg poste innlegget 🙂

«Er det ingen solidaritet mellom de uønskede gravide og de ufrivillige barnløse?»

Dette var overskriften på en artikkel i Dagsavisen i går. Artikkelen refererer til ett innlegg Kjell Ingolf Ropstad skriver i sin blogg. Ropstad er forøvrig stortingsrepresentant for KrF, uten at det egentlig har noe å si utover det at han er med og bestemmer i dette landet.
I dag har han kommet med ett innlegg om at samfunnet ikke stiller opp for gravide.

Jeg står nå midt i ett svangerskap og jeg har tidligere vært gjennom en abort. Med andre ord har jeg iallefall egenopplevd erfaring til å mene noe om dette. Ta det med ro, jeg mener ikke at Ropstad og andre som ikke har vært gjennom det ene eller andre ikke har rett til å mene noe om dette. Det har de selvfølgelig.
Men her er min betraktning.

Da jeg valgte å ta abort var jeg i ny jobb, i ett usikkert forhold, og selv om jeg var gammel nok så var jeg slettes ikke voksen nok til å bli mor. Jeg hadde god økonomi, så det var ikke noe argument for å ta abort. Jeg følte derimot at jeg ikke var hverken klar eller skikket til å bli mor. I seg selv syns jeg faktisk det er ett godt argument. Skal man sette barn til verden, bør man i det minste kunne ta seg av de på en god måte. Joda, man vokser på seg modenheten under ett svangerskap, men likevel.
Det var ingen enkel avgjørelse. Jeg visste jeg gjorde det rette, men det var likevel ingen enkel avgjøre. De som uttaler at det å ta abort er en enkel løsning aner ikke hva de snakker om. Det er kanskje det enkleste av to «onder», men enkelt er det slettes ikke. Dette er en avgjørelse som sitter igjen i hodet lenge etter at den ble tatt og gjerningen utført.

Å få oss jenter til å føle skam for å ta denne avgjørelsen er ingenting annet enn nettopp skammelig. Vi trenger ikke den belastningen i tillegg.

Men så sier Ropstad at ufrivillig gravide bør vurdere å bære frem barnet for å hjelpe ufrivillig barnløse. Jeg kjenner at jeg blir litt kvalm. Ikke fordi det ikke er en god tanke, men fordi en graviditet fører med seg så utrolig mye at jeg ville ikke unne min værste fiende å bære frem ett barn man ikke ønsker for å gi det videre. Som den sosialisten jeg er, er jeg selvfølgelig for den solidariske tankegangen, men dette handler om så veldig mye mer.

Jeg er 28 uker på vei i dag. Det har vært uker med glede, tårer, kvalme, vondter, mer glede og enorm lykke.
Lykken gjør at du overlever dagene hvor du ligger bøyd over doskåla. Lykken gjør at du overlever dagene hvor du ikke orker ¨å bevege deg fordi hele innsiden holder på å vrenges». Lykken gjør at du kan le av tårene som triller for absolutt ingenting og lykken gjør at både du og alle rundt deg overlever når hormonene raser som verst.
Vi snakker om 9 måneder med en god blanding av himmel og helvete. Det er ikke sånn at alt er fryd og gammen ved å gå gravid. Selv ikke når det er en planlagt graviditet. Jeg har vært heldig og er lite plaget. Ja, jeg gråter over alt og ingenting men det er omtrent det eneste. Hadde mine «grønne» dager i begynnelsen, men det har vært lite i forhold til hva mange andre opplever.

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ALDR, ALDRI, ALDRI hadde orket å gå gjennom ett svangerskap som var uønsket, selv om det var i solidaritet med andre. Til det krever ett svangerskap for mye både mentalt og fysisk. Kanskje aller mest mentalt. Etterhvert som magen vokser og man kjenner at det beveger seg der inne endrer også sinnstemningen seg. Og jeg vet det hadde vært helt forferdelig å kjenne det jeg kjenner nå og samtidig vite at jeg skulle gi det fra meg etterhvert. Joda, jeg ser at Ropstad skriver at kanskje noen endrer syn og velger å beholde barnet likevel. Ja, det kan godt være det. Men det endrer jo ikke premissene for hvorfor du ønsket å ta abort i første omgang.

Det er ikke sånn at antall kroner på konto er avgjørene for om du kan gi barnet ett godt liv eller ikke. Det handler også om å være mentalt klar for å skulle ta seg av noen i mange, mange år fremover. Ikke alle er det og ikke alle blir det i løpet av ett svangerskap. For noen er det bare en utvei og det er å ta abort. Da spiller det ingen rolle hvor gode økonomiske ordninger det er, eller hvor god oppfølging du får. Penger er skjelden ett spørsmål i seg selv for de som sitter der og veier for/mot abort.

Man kan si og mene mye om både prevensjon og det å ta ansvar for egne handlinger. Men det er nå en gang sånn at den eneste helt sikkre prevensjonen er avholdenhet og vi vet jo at det ikke ligger i menneskets natur. Hvilket betyr at noen uønskede graviditeter vil man få og med det vil man også få noen svangerskapsavbrudd.
Jeg har større tro på at det å skape gode holdninger i forhold til prevensjon er ett bedre alternativ fremfor å gi jenter skyldfølelse for å velge abort. For ja, det er akkurat skyldfølelse dere gir oss når vi går til det steget og  velger abort.

Beklager, men det er nå sånn at ikke alle kan få barn. Og at noen av de som kan få, velger å ta abort. Livet er urettferdig i enkelte sammenhenger.
Dersom det blir større fokus på muligheten for å adoptere bort, så er det fint i seg selv. Men ikke på bekostningen av ens egen metale helse.
Og er det virkelig noen som mener at en 16-åring skal bære frem barnet i solidaritet med andre som ikke kan få selv?

Jeg velger meg retten til å bestemme over min egen kropp uten at noen skal gi meg dårlig samvittighet av det.
Abort er aldri enkelt, men det er ofte det eneste rikige.

Uke 27: Det drar seg til på utstyrsfronten.

I dag har jeg hatt en aldeles merkelig opplevelse. Den handler slettes ikke om magen min, men om en erfaring jeg gjorde meg på shoppingtur i dag.
Skal fortelle det om det etter at jeg har fått ned status mage 🙂

Vekt: 1000 g (1 kg… weeeee)
CRL: 23,5 cm
Full lengde: 32 cm
Dager igjen til termin: 93
TERMIN
: 13.11.2011

Fomen min: Ingen bekkenløsning. Lett sliten, men ellers i veldig god form. Kjempeglad for det.
Cravings
: Ingen denne uken heller. Men jeg hiver i meg en skål med iskrem for dagen. Det er derimot ingen craving jeg har pga graviditeten, jeg har alltid vært glad i iskrem.
Utstyr i havn siden sist: Vogn, baby-björn bæresele, vippestol, «Verdens beste pappa» bok til pappaen, sånn kant til å ha inni senga til beskyttelse mot sprinklene, reiseseng, en stk. bukse/stilongs og trøye og koseklut.
I tillegg har babybestemor (mormor) kjøpt helseteppe og to babyhåndklær. Det ene med den obligatoriske hetten.
Ny vaskemaskin, men det er jo til meg og ikke til babyen 😉
Tegn til liv i magen
: De siste dagene har det vært konstant turning og boksing der inne. Merkelig nok så har babyen en tendens til å treffe blæra 😛

Ikke store forandringen fra 26

Har jaggu mage forran i fra og ;-P

Forrige uke la jeg jo inn en liten avstemningsboks på navn. Vi hadde jo allerede bestemt oss for hva vi liker, men det er jo greit å få noen andre meninger også.
Det var 15 stk som avla stemme og fordelingen ble slik:
1. Ida (5)
2. Thea (4)
3. Helene (3)
4. Jenny (2)
5. Emilie (1)
6. Marlen (e) (0)

Mitt favorittnavn er Emilie, og jeg har siden jeg var liten pike vært fast bestemt på at mitt fremtidige barn skulle hete det. Har sin kompliserte forklaring i familien, med en mormor (min bestemor altså) som satte seg på bakbeina da jeg skulle få navn. Så istedet for å hete Nina Emilie, med navn etter to av mine oldemødre, ble det Nina Elisabeth. Jeg har iallefall sverget på at mitt barn skulle hete Emilie, men det er visste en kamp jeg også har tapt. Samboeren min er ikke glad i det navnet og noen kompromier må man inngå, så derfor har jeg lagt Emilie på hylla. Kan jo hende vi får en jente til en gang 😛

Samboer har vært veldig flink til å komme opp med jentenavn og da han kastet Thea i luften, var det som om alt bare falt på plass. Thea var perfekt, det klinger godt i øret, tilfredstiller mine krav til navn og det satte seg fast i hodet. Vi har hele tiden kastet navn ut i lufta etter at Thea kom på bordet også, men det er ingen av de som er riktig så bra. Ida er mitt navn nr 2 og Helene nr. 3. Samboerne er helt opphengt i Jenny, men jeg får så dårlige assosiasjoner til Jenny Skavland at det ikke er aktuelt. Noe skal det være… Hehe….

Navn på babyen: Thea (etternavn ukjent for dere ;-))

Shoppinghysteri.
Tenkte jeg skulle fortelle dere om min lille og merkelige opplevelse i dag.
Det hender seg nemlig jeg er innom babyshop.no sine sider for å se etter tilbud og sånt. Det er tross alt mye penger som skal ut, så greit å handle litt på salg også.
På tirsdag var jeg altså innom hjemmesiden og ser at de skal åpne ny avdeling på Gulskogen senter i Drammen. Der skulle de selge Simo kombivogn (den jeg har sett på) til kr 3990,-. Ordinær pris er kr 6899,-. Siden det er nesten 3000 kroner i avslag tenkte jeg som så at det må jeg jo benytte meg av. Så samtidig at de bare skulle selge 20 stykker til den prisen. Vel, det var jo ikke annet å gjøre enn å forberede seg på å stille opp når senteret skulle åpne.
Altså, senteret ligger 15 min hjemmefra, men jeg jobber i Oslo, så fikk ordnet meg «shoppingfri» fra jobb. Ja, for tenkt. JEg har en arbeidsgiver som faktisk er så grei. Jeg hadde selvsagt gjort unna alle arbeidsoppgaver i går så det skulle ikke være noe problem uansett.

Vel, jeg reiste iallefall til Drammen i god tid før butikken åpnet. Ikke vanskelig å se hvor jeg skulle. Der stod det en hel haug med store mager utenfor den ene inngangen og ventet.
Mange hadde med seg mødre/fedre/samboere osv, jeg kom alene. Følte meg litt snurt over å måtte klare meg selv, men jeg er da stor jente. Og store jenter fikser selv 😉
Vi snakket litt sammen der vi stod, lo litt over at det var som å være med i en hollywood film. Hver gang noen innenfra så ut til å skulle åpne svingdøren, skvatt vi til som gnuer på flukt fra løven.
Endelig så kom det en sint og sur vakt og åpnet døren. Han kjeftet og smelte som om vi skulle være en gjeng med uskikkelige unger. Lite visste jeg at han faktisk hadde helt rett.

Jeg var en av de første inn svingdøra, men siden jeg ikke gidder løpe ræva av meg for en barnevogn (det kommer høstsalg også) så gikk jeg i en litt rask gange. Plutselig får jeg følelsen av å være deltager på okseløpet i Pamplona. Det kom en bøling bakfra, lyden var som en bøffelflokk på flukt og desperasjonen i øynene (eller ryggen for det var den jeg rakk å se) var til å ta og føle på. Tro om igjen dere som nå antar at det var en gjeng med hormonsprengte kvinnfolk som kom stormende. Nei, det var nemlig alle mannfolkene de hadde med seg. De stormet opp rulletrapper og andre trapper, snublet i hverandre og var helt rabiate. Alle vi magene som hadde gått pent inn døra ble bare skøvet (les: dyttet) til side av disse vordende fedrene og bestefedrene.
Jeg kan bare anta at de oppførte seg slik med fruens ord i bakhodet: «se til å skaff meg den senga, vogna, bilsetet osv» hvis ikke så……. «. Makan til stormløp har iallefall ikke jeg sett på ett kjøpesenter. For dere som har sett på tv når amerikanerne skal på brudekjolesalg, så var det slik det var. Folk kastet seg over varer, rev og slet og stirret hissig på de som måtte finne på å vurdere samme tingen.

Jeg derimot gikk pent og pyntelig inn sammen med ett par andre mager, så en mann som holdt i to vogner, spurte pent om han skulle ha beggem, fikk til svar at det skulle han ikke og at jeg kunne få den svarte. Ja, takk. Ikke slet jeg meg ut og ikke trengte jeg å oppføre meg som en idiot heller. Klarte meg fint med god oppførsel, ett smil og et enkelt spørsmål. Jiha…. 🙂

Her er vogna til babyen:
(bildet er lånt fra http://www.babyshop.no)


 

 

 

 

 

 

 

 

Her er vippestolen:
(jada, alle sier jeg MÅ ha babybjörn vippestol, men det MÅ jeg slettes ikke ha)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reiseseng:
(bilde lånt fra http://www.babyshop.no)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Resten gidder jeg ikke sette inn bilde av 🙂

So long!!

Ferietid…..

For en gangs skyld har jeg faktisk tatt ferie. I 2 herlige uker skal jeg ikke gjøre noe annet enn det jeg har lyst til. Fri fra jobb, fri fra Facebook (ja, jeg er det litt for ofte ellers), fri fra mail og fri fra blogg. Ikke for det, det blir nok jobb disse ukene, men det er bare kos. Er tross alt barnerommet som skal pusses 🙂

Har allerede hatt en uke fri, og fikk igrunnen gjort masse allerede da. Alle bøkene mine er pakket ned, hyller er tømt og maling er innkjøpt. I tillegg fikk vi tid til å tilbringe noen dager på nordvestlandet.

På vei over Dovrefjell, måtte jeg jo selvfølgelig kikke etter moskus. Med kameraet klart, brillene på nesen og en mann som var parat til å stoppe bilen når som helst la vi i vei. Nå er jeg selvfølgelig klar over at moskusen ikke står i veikanten og venter på turistene, så sjansen for å se noen var jo heller minimal. Hvilket vi selvfølgelig heller ikke gjorde. Neste gang, så får vi heller smette på oss turskoene og ta en tur innover fjellet. Hadde desverre ikke tid til det denne gangen. Men jeg fikk tatt to bilder fra bilen i fart om ikke annet. Når jeg ser etter så er det med så mange bilskilt på de to bildene at jeg får la være å ta de med.

Etter noen timer i bil ankom vi til slutt bestemmelsesstedet. Tingvoll, rett utenfor Kristiansund. Svigerfar kommer derfra, og jeg hadde aldri vært der før, så da passset det fint å tilbringe noen dager der oppe. Samboer hadde bare en uke fri, så vi måtte jo gjøre noe mer enn å bare rydde, pakke og pusse her hjemme 🙂

Jeg syns alltid det er moro å besøke kirker, ikke fordi jeg er religiøs, men fordi det er fine byggverk. Kirken på Tingvoll var intet unntak. Her kan dere se noen bilder derfra:

Tingvoll kirke

Tingvoll kirke

Bildet over: Til venstre ser dere døren fra våpenhuset og inn i selve kirken. Nede til høyre er veggen i våpenhuset og øverst til høyr ser dere orgelet med det flotte rekkverket forran.

Bildet under: Oppe til vesntre er selve kirken. De holder på å fjerne den hvite kalken og tilbake til orginal steinene. Nede til venstre er baksiden av en kirkebenk. Oppe til høyre er våpenhuset og dermed inngangen. Nede til høyre er en minnesten utenfor inngangen over lokale folk som falt under 2. verdenskrig.

Tingvoll kirke

Tingvoll kirke

Kirka kalles også «Nordmørsdomen» og stammer fra høymiddelalderen. Mest sannsynlig bygt mellom 1150 og 1200, og ble rasturert i 1928/1929. Det mest spesielle med kirka er kanskje at det er bygd gangsystemer inne i kistemuren rundt hele kirkerommet. Høyt oppe på veggene kunne man se gangene som gikk rundt.

Her ser dere kirka i sine flotte omgivelser. Bildet er tatt fra andre siden av fjorden:

Tingvoll

Tingvoll

Hva med en hyggelig middag på hotellet? Sjøutsikt, god mat og hyggelig betjening er aldri å forakte 🙂
Hotellet er det hvite bygget i sjøkanten.

Tingvoll Hotell

Tingvoll Hotell

Eller hva med en spasertur langs sjøen?

Langs sjøen

Langs sjøen

Ble ett par turer inn til Kristiansund også. Kjempefin by, men jeg tok ikke med meg kameraet. Synd i grunnen siden det var mye å ta bilde av der. Var innom Arnulf Øverlands galleri og hentet ett bilde til svigers, ruslet rundt på bryggen, fikk kjøpt meg joggesko, bursdagsgave til lillebror og pappa, samt en ny kaffemaskin. Utrolig hva mn får utrettet når man er på tur. Hehe…

Vel, da vet dere iallefall at jeg fortsatt er i live. Titter innom på torsdag (hvis jeg husker hvilken dag det er) med oppdatering av magen. Glemte forrige uke ser jeg, så får bli en dobbelt en denne uken. Uansett så må jeg si det har vært deilig å ikke tenke blogg i det hele tatt.

Forresten: hvis dere vil bli enda bedre kjent med meg, så kan dere kikke innom Helene Drage og lese bloggportrettet av meg. Garanterer at det ikke er en eneste stor avsløring der 😉

Ha en fin uke alle sammen 🙂

 

 

Snill gutt eller bad boy?

Temaet er noe jeg har tenkt på mange ganger, og etter en samtale med min bestekompis forrige dagen, så måtte jeg bare skrive om det. Kanskje jeg kan få noen svar også 🙂

Hvorfor er det sånn at det er de snille gutta som blir kompisene våre, mens det er de slemme gutta som blir våre kjærester, samboere og ektemenn. Med slem mener jeg ikke de som slår og mishandler på andre måter, men de med en litt røffere fremtoning enn de snille gutta.
Er det urinstinktet vårt som slår inn i dette valget? Er det hulekvinnen som trenger beskyttelse mot sabeltanntigeren som er den skjulte årsaken til at vi velger våre hulemenn i stedet for våre likemenn?

Vi jenter har en tendens til å klage over at mannen i huset ikke rydder etter seg, er en slabedask som ligger på sofaen og surfer kanaler og som er hensynsløs i forhold til våre kvinnelige følelser.
«Han forstår meg ikke» er vel en frase som mang en kvinne har uttrykt til venninnene. Vi sutrer over menns manglede følelsesliv, at de aldri sier de rette tingene osv. Og når vi har fått nok av den ene slabedasken, så er det jo ikke sånn at vi finner oss ett prydeksemplar av en mann. En mann som innehar alle de kvalitetene den forrige ikke hadde og som vi savnet. Neida, vi finner oss akkurat samme type slabedask som vi tidligere gikk fra.

Hvorfor? Hva er det som gjør at vi søker de kvalitetene vi klager mest over?

Jeg er slettes ikke noe unntak i dette her. Personlig så har jeg funnet meg en «bad boy», mens min bestekompis er en av de snille gutta. Skulle til å skrive tøffelhelt, men det er han jo ikke 😉 Min kjære er slettes ingen dårlig mann. Vi har hatt våre utfordringer og ting har vært turbulent, men utfordringer er til for å løses. Jeg har grått mine bittre tårer til bestiskompisen og klaget over mannen som ikke skjønner noen ting, som er kjip og forferdelig. Som er slem og udugelig. Likevel har jeg jo latt samboer være samboer og kompis være kompis. Og det til det beste for denne «trekanten». Jeg trenger utfordringer. Mye kan iallefall tyde på det. Jeg trenger noen jeg kan bryne meg på. Noen som sier meg imot, som ikke lar meg få være den typiske jenta som ødelegger mannen. Som tar fra ham all hans verdighet og manneegenskaper. Jeg vil ikke være med på å omforme gutta til tøffelhelter. Menn uten mening (ok, folk uten mening) er noe av det kjipeste jeg vet.

Men er det kanskje der svaret ligger? At mange av oss jentene trenger utfordringer? At vi heller vil ha en mann som vi kan bryne oss på, som ikke jatter med for å unngå bråk? En mann som kan forsvare oss hvis det er fare på ferde og som er villig til å gå i «døden» for oss? Som kan være hulemann når det trengs? Kan vi klare å kombinere dette med den myke mannesiden som vi vet finnes, men som ikke slipper ut?

Samtidig så kan jeg ikke fri meg for tanken om at det må være noen jenter der ute som ærlig og oppriktig vil ha en mann som er snill og grei. Som rydder og deltar i de huslige aktivitetene. En jente som ikke ønsker seg en tøffelhelt som de kan pushe rundt, men som setter pris på vennligheten, snillheten og godheten i mannen.

Selv om vi klager over de påståtte negative sidene til mennene våre, så er det vel ikke dette vi ønsker oss:

Hvorfor velger vi som vi gjør?