Nostradamus testamente!

Jeg pendler jo til og fra jobb med tog, og som det moderne mennesket jeg er har jeg jo appen til NSB og dermed elektronisk billett. Som det moderne mennesket jeg fortsatt er, har jeg jo også lastet ned underholdningsappen til NSB. Der får man blant annet gratis lydbøker, noen podcaster og litt musikk.

Siden jeg nå tilbringer noen timer i uken på dette toget, tenkte jeg at det var greit å laste ned lydboken. Jeg er glad i bøker, men det er tungt å ha i vesken hele tiden. Jeg har tross alt pc også. I tillegg kan jeg jo jobbe samtidig som jeg hører på boken. Vinn-vinn situasjon.
Uansett, boken jeg har lastet ned er Nostradamus’ testamente av Tom Egeland.

lydbokDet er garantert ikke noe galt med boken. Handlingen tror jeg er ganske så interessant, men som det tradisjonelle mennesket jeg er, så liker jeg nok best å ha boken fysisk i hendene. Jeg har sjelden konsentrasjonsproblemer, men lydbok? Nei, det fungerer ikke for meg. Jeg har begynt på nytt 4 ganger og jeg ramler like fort ut igjen. Kommer til kapittel 12 ( i lydbokformat) og har ikke fått med meg en eneste bitteliten ting.

Jeg tror nok jeg må kjøpe meg boken i stedet for. Det bygger jo mer i biblioteket mitt også 😉

Er du glad i lydbøker?

Reklamer

Hverdag!

Noen publiserte en lenke på facebook til denne bloggen.
I alt hverdagskjaset hvor man skal gjøre klar to unger, seg selv, levere i barnehage og hos dagmamma, samt å selv rekke toget i tide, så er denne en god påminnelse på hva som betyr noe.

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.
 Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek…

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg hvem er stor og hvem er liten da
når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørda’n blir til sønda’,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan’ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Tilbake i jobb etter endt permisjon!

Etter 53 uker i mammaperm (inkl. all ferie), så er jeg nå tilbake på jobb. Har 1 1/2 uke bak meg, og syns det er utrolig godt å være i jobb igjen.

Missforstå meg riktig, jeg har så abolutt storkost meg hjemme det siste året. Ville ikke vært en bleie, en feberdag eller ett smil foruten. Men, jeg kan heller ikke legge skjul på at det er vanvittig godt å være tilbake på jobb. Være tilbake blandt folk som snakker om noe helt annet enn bleieskift, snørr og gørr. For selv om vi mødre i mammaperm fint klarer å snakke om andre ting, så er det gjerne der samtalene ender likevel. Og det er helt greit. For ett år. Men ikke noe mer. Om gangen. Denne mammaen trenger iallefall å bryne hjernen med noe annet enn bakeoppskrifter, hva skal vi ha til middag og om man får sove en hel natt eller ikke.

For hvordan det er å sove en hel natt det hadde jeg faktisk helt glemt følelsen av. Nå har vi vært velsignet med en jente som ikke har krevd stort om natten (før nå i det siste), men likevel. En gang opp har det jo vært hver natt likevel.
Forrige uke startet jeg derimot med 2-dagerskonferanse på hotell. Med overnatting. Uten barn. Jeg holdt ut til halv elleve i selskap med de andre, men så fant jeg sengen. Og himmel…. Jeg har vel ikke sovet så godt på evigheter. På godt over ett år faktisk. Riktignok så våknet jeg i 01-tiden av at jeg i desperasjon lette etter Thea under senga osv, men sånn er det vel å være vant med at hun er i nærheten. Jeg kunne trygt konstantere at hun ikke var der, men hjemme hos sin far og at jeg kunne legge meg til å sove igjen.

Nå er det sikkert noen av dere som tenker at jeg er en dårlig mor, som lenger etter en natt uten barn, og som stråler over å slippe å være mer hjemme, men dere om det. En noe bastant og satt på spisen påstand av meg, er at mødre som synes at ett år hjemme ikke er nok, de lyver. Eller har en dørgende kjedelig jobb. Alt etter som.

Thea er i barnehagen og stortrives, jeg er på jobb og stortrives. Ingenting er vel bedre enn det? Og ja, jeg syns kansjke det er litt tidlig å sende henne i barnehagen før hun er året. Men samtidig så ser jeg at hun har hatt så veldig godt av det. Utviklingen har skutt i været, hun har begynt å gå og det sosiale vesnet har trådd kraftig frem. Ikke minst er hun blitt mye mindre avhengig av meg. Akkurat det er jo litt trist, for meg, men det er jo så utrolig mye bedre for oss alle at hun nå føler seg like trygg hos pappaen, besteforeldre osv som hos meg. Nå strekker hun like gjerne armene i været til pappaen som til meg når det er noe galt. Det er fint for pappaen sin selvtilitt og godt for mammaen med avlastningen det medfører.

Hipp hurra for muligheten til lang permisjon, som atpåtil er betalt. Men også hipp hurra for å være tilbake i jobb igjen!

Dette er endelig atter en del av hverdagen min:

20121114-121922.jpg

Å gråte forran «sjefen».

(Bildet på fronten er stjålet fra nostalgi.trykker.com)

Jeg liker ikke å gråte. Iallefall ikke forran folk jeg jobber med. Det har hendt før, men jeg prøver helst å unngå det.
Vil være tøff. Vil ikke at noen skal tro at noe går inn på meg. Jeg skal og vil takle alt.

Men jeg gjør merkelig nok ikke det. Ingen Supermann (kvinne) forkledd i Nina drakt her.

Hadde avtale med nestsjefen i dag. Skulle snakke med ham om arbeidet fremover og hvor mye press jeg kan legge på andre, uten at det virker som om man styrer ting overfra. Uten at det virker som om jeg skal bestemme alt og de andre ingenting. Fikk noen gode tips fra en erfaren mann og tenkte at dette skal gå strålende.
Så kom vi innpå noe som ikke var fullt så moro. Vi hadde en stående avtale fra før om å ta en prat om det kollegiale miljøet hos oss. Det er ikke alltid like hyggelig for meg nemlig. Jeg er nykomlingen i ett allerede satt og erfarent miljø. Jeg er jente og jeg er ung. Erfaring tilsier at det ikke er da man skal stikke hodet frem, men det er ikke alle erfaringer jeg lærer av. Kanskje ikke alle erfaringer man skal lære av heller.
Anyway…. Jeg opplever at det er en sjel inne hos oss, som alltid må møte meg med en negativ holdning. Alle forslag jeg kommer med, må alltid sables ned. Det er som om det går sport i å være negativ til det jeg sier. Akkurat det takler jeg. Folk må gjerne være uenig med meg, komme med både spørsmål og forbedringer. Det er sånn man får det beste resultatet. Men å være uenig bare for å være det, er sløsing med resurser.
Det jeg derimot ikke takler så godt er at samme vekommende syns det er greit å snakke negativt om meg bak ryggen min. Det h*n trodde ble sagt uten at jeg skulle få greie på, kommer meg alltid for øre en eller annen gang likevel. Finnes de som syns jeg fortjener bedre behandling. De få gangene det derimot ytres et negativt ord om meg i mitt påhør, er når man har drukket ett glass for mye og da med dårlig skjult sarkasme.
Vil så gjerne tro at dette ikke går inn på meg, men jeg blir lei meg. Og da tar jeg til tårene. Hadde jeg nå endelig bare kunne gjort det når jeg var alene. Men neida, det måtte så klart komme når jeg snakket med nestsjefen. Heldigvis en mann som (iallefall tilsynelatende) ikke dømmer meg for at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En mann som skjønte at dette nok plager meg mer enn jeg var villig til å innrømme for meg selv.

Jeg er av den oppfatning, at dersom man ønsker å endre noe ved meg, den jobben jeg gjør osv, så er man pokka nødt for å tørre å si det til meg. Syns man det er områder jeg bør forbedre, så hjelper det lite å si det til alle andre. Jeg biter ikke, og det vet de, og terskelen er ganske lav for å komme inn til meg på kontoret.

Jeg er visst bare ett menneske jeg også.