Naiv? Jeg?

Jeg ønsker meg en verden full av fred, frihet og likeverd. Jeg ønsker meg en verden uten mobbing. Jeg ønsker meg en verden full av åpenhet. Jeg ønsker meg en verden uten skjulte agendaer. Jeg ønsker meg en verden hvor alle bare er snille og greie. Jeg ønsker meg en verden hvor takhøyden er like stor som evigheten.

Jeg er naiv!

Jeg jobber i en bransje hvor det er mye skjulte agendaer ute og går. Eller agendaen er ikke alltid skjult heller, men metodikken for å oppnå det man ønsker, kamufleres slik at den ikke er gjenkjennelig.
Noen er ute etter å nå maktens høysete, andre er ute etter å gjøre verden bedre. Felles for de alle er at for å oppnå dette, så viskes og tiskes det i krokene. Man allierer seg med sine nærmeste og man holder sannheten skjult for alle andre.
Jeg går fem på det folk sier til meg nesten alltid. Fordi jeg har en tendens til å tro på folk. Jeg ønsker å tro på det de sier. Til syvende og sist er det likevel ikke jeg som sitter igjen med svarteper.

What you see, is what you get!

Personlig er jeg ikke sånn. Det er vel også en av grunnene til at det aldri vil bli noe stort ut av meg. Jeg orker ikke forholde meg til folk som ikke kan si ting som det er. Jeg er rett frem selv. Jeg sier det jeg mener. Det har ikke alltid vært like smart å gjøre det. Men ingen skal iallefall ta meg for å mene noe annet enn det jeg gjør.
Jeg konstanterer at ikke alle er sånn. Og det gjør meg litt trist. Jeg har selvfølgelig forståelse for at enkelte ting ikke skal, eller bør, utbasuneres før det feks er ferdigforhandlet, men ett vist snev av ærlighet hadde likevel vært å foretrekke.
Diplomat er jeg såvist ikke. Har jeg skjønt.

Men pytt sann. Jeg er da bare en liten pike som ikke vet bedre.

En ting er jobb, en annen er privat. Eller?

Jeg konstanterer at det jeg opplever på jobb, ikke skiller seg så stort i fra hva som skjer der jeg ferdes som privatperson. Altså….
Blant venner er jeg med mine likemenn og -kvinner. Man velger seg vel de som man er mest lik selv antar jeg. Dermed er det skjelden det er noen skjulte meninger som ligger bak det vi sier. Der tåler vi en støyt og diskusjonene kan gå høyt til tider. Vi er ikke alltid av samme mening. Heldigvis.

Bloggsfæren er ikke noe bedre enn det jeg møter til tider på jobb. Jeg er rundt forbi på ulike portaler og leser litt. Ser igjen mye av det samme som jeg ser i jobbsammenheng. Innleggene er ofte rett frem og ærlige. Men jeg merker meg at kommentarrekkene til tider blir litt ullne. Man sier noe som kan tolkes både hit og dit. Man er litt uklar i hva man skriver, slik at man enten får opp diskusjonen, eller man kan slippe å stå for noe som helst. Fordi man har jo tross alt ikke snakket om noe/noen, bare generellt. Og genrelle vendinger er da lov? Jeg har nok brukt en og annen generell vending jeg også.

Jeg har nesten helt gått bort ifra å kommentere på mine «gammle portaler». Det er jo ingen fart der lenger. Ingen som mener noe om noe ser det ut som. Har garantert misset ett og annet innlegg, men likevel. Det er stille. Enten så er det stille før stormen, eller så er det stille fordi man har innsett att etthvert innlegg som mener noe, ender opp i ren masakre av en eller annen. Enten av forfatteren, eller av en eller annen som kommenterer. Så da har man endt opp med å med å skrive koseinnlegg, uten å mene noe om noe. Altså, jeg har ikke akkurat skrevet veldig mange dype politiske innlegg, hvor jeg mener noe i det siste jeg heller altså. Men likevel.
I de få tilfellene hvor jeg registrerer at noen av de gammle bloggerne jeg kommenterte hos har en mening, så er det stort sett gammel gørr som trekkes opp. Det ødelegger mer enn annet. Men i stedet for å engasjere meg i det nå, vifter jg det vekk.

All lærdom, god lærdom?

Nei, jeg tror ikke det. Men det er heller ikke skadelig lærdom. Jeg har alltid visst at man ikke kan være venner med alle. Det går bare ikke. Og er ikke ønskelig heller. Ikke for min del iallefall.
Fra arbeidslivet har jeg lært at man ikke blir populær om man sier det man mener. Det var en god lærdom. Men ikke en lærdom jeg egentlig har lært av. For ingen skal få hindre meg i å mene noe. Det betyr ikke at jeg alltid behøver å si noe, men jeg lar meg ikke presse til å tie.
Jeg har også lært meg å gjennomskue enkelte folk som har en annen agenda enn hva man tror. Den lærdommen har jeg etter mye om og men klart å ta meg med inn i denne verden også. Jeg gjennomskuer mye lettere kranglefanter og folk med skjult agenda nå enn hva jeg gjorde før. Det har tatt tid, og jeg har gått på noen smeller, men jeg har lært.

Jeg er naiv!

Jeg ønsker meg en verden full av fred, frihet og likeverd. Jeg ønsker meg en verden uten mobbing. Jeg ønsker meg en verden full av åpenhet. Jeg ønsker meg en verden uten skjulte agendaer. Jeg ønsker meg en verden hvor alle bare er snille og greie. Jeg ønsker meg en verden hvor takhøyden er like stor som evigheten.

Reklamer

«Ungdommen nå til dags altså»

Overskriften får meg til å høres eldgammel ut, men den stammer kun utifra observasjoner av folk rundt meg, samt noe jeg leste i avisen for en stund tilbake. Sistnevnte måtte jeg fordøye en stund før sjokket la seg.
Bare for å ha avklart det, så er jeg 31. Så jeg er ikke så gammel altså 😛

Observasjoner:

  1. Språk:
    Selv i min tid som tenåring fantes det slang og typiske moteord. Men langt ifra i den grad det er i dag. Har vært inne på blogg.no og iPublish for å lese noe annet enn det jeg vanligvis leser. Begge steder er det fyllt opp av blogger som avslutter «alle» setninger med lizzom, azza osv.
    Å høre en 15 åring snakke får det til å gå kalt nedover ryggen min. Å radbrekke språket vårt med å ikke klare (eller ville?) uttale kj-lyden er forferdelig. Det heter ikke «sjino», «sjole», «sjøkken». Ikke er det pent og ikke er det kult.
    For ikke å snakke om at skriftspråket vårt har gått over til å handle om forkortelser som ingen andre enn pubertale tenåringer skjønner.
  2. Søppel-tv:
    For all del, det var mye dritt på tv da jeg var yngre også. Men ikke langt på nær av hva det er nå. Big Brother startet det hele i 2001. Da hadde jeg begynt på universitetet, så kan ikke akkurat si at det preget min ungdom. Etter dette har det bare blitt værre og værre. Det virker som om det største i verden er å få være med på Paradise Hotel. En av årets deltagere har jo også uttalt: «meldte meg på for å få min 15 minutter i rampelyset». Nesten så jeg vil vedde på at vedkommende i etterkant kommer til å sutre i alle landsens tabloidaviser om at «det har ødelagt livet mitt», «visste ikke hva jeg gikk til», «dårlig oppfølging i etterkant» osv. For all del, det er jo en måte å forlenge de 15 minuttene. Media har jo ikke så veldig mye annet å skrive om tydeligvis, så muligheten er til stede.
    Vet ikke helt jeg, men når dagens idoler er «Paradise-Petter», «Farmen-Live» osv, så blir jeg litt skremt. Når det er disse som setter standard for holdningen til dagens ungdom så blir jeg lettere panisk.
  3. Blogg:
    En liten titt på blogg.no får det til å grøsse nedover ryggen på meg. På generellt grunnlag. For det finnes gode bloggere der også. De som skriver om noe annet enn mote, kropp og klær. Det er forresten en og annen bra blogger innenfor disse temaene også.
    Det som skremmer meg med den portalen er antallet tenåringer som skriver om kropp. Om hvordan man skal klare å være tynnest, penest, mest populær osv. Kanskje like skremmende er det å se hvor mange lesere disse bloggerne har.
    Det er kanskje ikke så kult å være reflektert tenåring, men det får da være måte på hvor intetsigende meningene deres skal være.
  4. Klær:
    Neida, jeg skal ikke kritisere klærne til dagens ungdom. For det er egentlig ikke noe galt med den.
    Men her om dagen gikk jeg forbi en gjeng med jenter på bussterminalen i Oslo. Det snødde, var surt og kaldt ute. Det jeg legger merke ved er følgende: jentene hadde tynn jakke, oppbrettet bukse og tøysko. Lave tøysko. Sånne som man bruker om sommeren. Jeg måtte seriøst se ut av vinduet en ekstra gang for å sjekke om det fortsatt var vinter og snø ute. Lungebetnnelse og influensa er kult vettu. Man får da fri fra skole og jobb om ikke annet. Doh….

Så kommer jeg til det leste i fredagsbilaget til Dagbladet en gang i februar. Det handlet om «Drinkoreksi». På fremsiden kan man lese følgende: «Stadig flere sulter seg for å kunne gå på fylla. Det kan få farlige følger». Det siste trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne.
Jeg skjønner at dette henger sammen med anoreksi. Og at dersom man skal være med på byen, så må man spise minst mulig først, fordi det er så mange kalorier i alkohol. Jeg skjønner sammenhengen. Og jeg skjønner at dette er en «naturlig» tanke for de med anoreksi og som samtidig vil være med venner ut på en fest eller to. Jeg skjønner at dette er en sykdom.
Men det er ikke bare de med en spiseforstyrrelse som gjør dette. Jenter og gutter som i utgangspunktet ikke har problemer med vekten sin, spiser minimalt når de skal ut. Fordi de følger seg bedre. Føler seg mer vel. Og man blir billigere full. For det handler selvfølgelig om rusen. Ikke nytelsen.
Jeg har også klart å ta ett glass eller to med vin på tom mage. Jeg liker ikke følelsen. Kontrollen blir en helt annen, enn når man drikker med mat i magen. Kan ikke skjønne at noen utsetter seg bevisst for dette.
Nå sier ikke jeg at vi bare gjorde smarte valg da vi var ungdom og skulle feste. For all del. Siden jeg ikke drakk før jeg var (nesten) 18, har jeg vært den som har tørket spy, trøstet gråtende venninner, tatt vare på jenta som kavet rundt på gulvet som en bortkommen hundevalp. Det var ingen fare å sende vennegjengen på fest for foreldrene. For jeg var alltid der. Edru. Og jeg husker mye moro, mye gråt, mye latter og mye sorg. Jeg husker hjembrent og smuglersprit. Men jeg kan ikke huske en eneste episode hvor folk hadde latt være å spise i forkant av en fest. Ikke for å få billigere fyll, ikke for å føle seg tynn. Ett snev av ansvar for oss selv følte vi midt oppe i det hele.
Som student, hvor man hadde lite penger osv, var heller ikke det å la være å spise noe alternativ. Vi drakk det vi hadde rå til og når pengene tok slutt, ja da hadde vi det like moro lell. Eller man fikk den kjekke gutten i baren til å spandere 😉 Jeg drakk skjelden på byen. Mest fordi jeg ikke drakk hverken øl eller vin på den tiden. Og drinker var ikke billigere ute da enn det er nå. Så jeg var på polet og kjøpte meg en halvflaske med rom og drakk den på voerspiel. Da hadde jeg vel strengt tatt fått i meg nok likevel, så det var greit å ikke hive i seg mer. Mye bedre form var jeg dagen derpå også 🙂

Tanken som slår meg midt oppe i dette er egentlig ganske skremmende. De som syns at Paradise Hotel er det kuleste på jord, er ikke 12 år. De er 20. De som syns det er bedre å fryse på seg en lungebetennelse, enn å kle på seg om vinteren er fremtiden vår. Det er disse som etterhvert skal drive Norge fremover. Det er fremtidens politikere, bedriftsledere og sykepleiere. De som bryr seg mer om kropp og klær, enn om grunnleggende verdier i samfunnet er de som skal drive landet vår.
Jeg sier ikke at man ikke har lov til å begå feil i ungdomstiden. Gudene skal vite at det har jeg også gjort. Ikke trenger alt å være så himla seriøst heller. Man skal leve livet mens man har det. Etterpå er det for sent. Men det må likefullt være lov til å tenke seg om innimellom.

Jeg vet. Det er ikke enkelt. Mye lettere å flyte med strømmen. Kan ikke si at jeg ble noe mer populær av å engasjere meg politisk i en alder av 16-17 år. Men så har jeg aldri brydd meg om å være populær. På den andre siden var det kanskje enklere å ikke være popular før enn det er nå. Jeg vet ikke. Tidene forandrer seg.

Som sagt. Det må være lov å tenke seg om. Melder du deg på PH 2012, etter å ha sett på alle de tidligere sesongene, ja så får du 0 sympati fra meg dersom du i etterkant klager over at PH har ødelagt livet ditt. Ei heller får du sympati dersom du er med i Farmen og gråter bittre tårer i etterkant over hvor slemme folk er. Seriøst. Det har gått mange nok sesonger nå til at man vet hvordan det der foregår.

Er forøvrig klar over at jeg generaliserer i dette innlegget. Jeg vet at det finnes ungdom (mange av de) som er opptatt av helt andre ting enn å være populær, som ikke bryr seg om kropp og mote, som engasjerer seg i samfunnet og som ikke minst, spiser før de går på byen.

Men tendensen i samfunnet er skummel. Syns jeg. Men så er jo jeg bare ei gammel kjærring også da 🙂

Å gråte forran «sjefen».

(Bildet på fronten er stjålet fra nostalgi.trykker.com)

Jeg liker ikke å gråte. Iallefall ikke forran folk jeg jobber med. Det har hendt før, men jeg prøver helst å unngå det.
Vil være tøff. Vil ikke at noen skal tro at noe går inn på meg. Jeg skal og vil takle alt.

Men jeg gjør merkelig nok ikke det. Ingen Supermann (kvinne) forkledd i Nina drakt her.

Hadde avtale med nestsjefen i dag. Skulle snakke med ham om arbeidet fremover og hvor mye press jeg kan legge på andre, uten at det virker som om man styrer ting overfra. Uten at det virker som om jeg skal bestemme alt og de andre ingenting. Fikk noen gode tips fra en erfaren mann og tenkte at dette skal gå strålende.
Så kom vi innpå noe som ikke var fullt så moro. Vi hadde en stående avtale fra før om å ta en prat om det kollegiale miljøet hos oss. Det er ikke alltid like hyggelig for meg nemlig. Jeg er nykomlingen i ett allerede satt og erfarent miljø. Jeg er jente og jeg er ung. Erfaring tilsier at det ikke er da man skal stikke hodet frem, men det er ikke alle erfaringer jeg lærer av. Kanskje ikke alle erfaringer man skal lære av heller.
Anyway…. Jeg opplever at det er en sjel inne hos oss, som alltid må møte meg med en negativ holdning. Alle forslag jeg kommer med, må alltid sables ned. Det er som om det går sport i å være negativ til det jeg sier. Akkurat det takler jeg. Folk må gjerne være uenig med meg, komme med både spørsmål og forbedringer. Det er sånn man får det beste resultatet. Men å være uenig bare for å være det, er sløsing med resurser.
Det jeg derimot ikke takler så godt er at samme vekommende syns det er greit å snakke negativt om meg bak ryggen min. Det h*n trodde ble sagt uten at jeg skulle få greie på, kommer meg alltid for øre en eller annen gang likevel. Finnes de som syns jeg fortjener bedre behandling. De få gangene det derimot ytres et negativt ord om meg i mitt påhør, er når man har drukket ett glass for mye og da med dårlig skjult sarkasme.
Vil så gjerne tro at dette ikke går inn på meg, men jeg blir lei meg. Og da tar jeg til tårene. Hadde jeg nå endelig bare kunne gjort det når jeg var alene. Men neida, det måtte så klart komme når jeg snakket med nestsjefen. Heldigvis en mann som (iallefall tilsynelatende) ikke dømmer meg for at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En mann som skjønte at dette nok plager meg mer enn jeg var villig til å innrømme for meg selv.

Jeg er av den oppfatning, at dersom man ønsker å endre noe ved meg, den jobben jeg gjør osv, så er man pokka nødt for å tørre å si det til meg. Syns man det er områder jeg bør forbedre, så hjelper det lite å si det til alle andre. Jeg biter ikke, og det vet de, og terskelen er ganske lav for å komme inn til meg på kontoret.

Jeg er visst bare ett menneske jeg også.

Nå er det f*** meg nok!

Jeg hadde faktisk ikke tenkt å gjøre dette, men nå syns jeg det har gått for langt. Jeg stiller meg lagelig til for hogg  i denne saken nå, men det står jeg over.
Faktisk så har jeg sverget for meg selv at jeg ikke skal skrive sånne innlegg som dette, men jeg har fått opp til øra av denne saken i det siste.

Denne usansynlige mobbingen av medbloggere må snart ta en slutt. Jeg er klar over at dette går begge veier, og begge parter vil nok si at den andre startet, men det gir jeg faktisk beng i. Det er på tide å slutte. Hvis dere ikke tåler hverandre så får dere stenge hverandre ute og la være å lese den andres innlegg. Jeg er møkk lei hele greia og ser jeg flere sånne innlegg så kommer jeg til å spy. Spy av vemmelse over hvordan voksne folk kan klare å få seg til å oppføre seg mot hverandre.

Nymph, hvis du leser dette, så har du skjønt hva jeg sikter til. Jeg liker dine friske innlegg, selv om vi er hakkende uenige. Ingen provoserer neg så mye som deg. Men dermed er det heller ingen som klarer å utfordre meg på egne meninger som du. Om hvorvidt beskyldningene mot deg er riktige eller ikke er meg faktisk revnende likegyldig. Om du er dønn ærlig eller lyversådet renner av deg her inne bryr jeg meg faktisk ikke om. Du er forfriskende med dine innlegg. Vi er ikke venner på privaten , ikke kommer vi til å bli det heller. Jeg forholder meg til deg her på bloggen og that’s it. Forøvrig klarer jeg fint å danne meg min egen mening om folk. Om jeg går på snørra og blir skuffet er en del av livet.

CP/LH/D: jeg antar at du også har skjønt hvor jeg vil. Jeg og du er også hakkende uenige av og til, men det er det som gjør det moro å blogge/diskutere. Men den svertekampanjen du har satt i gang begynner å bli patetisk. Du må gjerne si at du ikke har nevnt navn, at du bare gjengir, at vi har ytringsfrihet osv, men det er ikke vanskelig å se hvem du henviser til til stadighet. Mulig du har rett i det du sier, men hva er det som får deg til å tro at det du gjør er greit? Hva er det som gjør at du ser det som ditt ansvar å «oute» denne bloggeren på en slik måte? Du sier jo selv at bloggfolket er smarte folk, med god hukommelse. Hvorfor ikke la de/oss få finne ut av dette selv?? Om jeg ikke hadde det fra før, så har du faktisk fått meg til å føle sympati for vedkommende. Det var vel ikke helt meningen din var det vel?
Du har måttet be om unskyldning en gang. Holdt ikke det? Hva hvis noen hadde begynt å kalle deg for en løgner osv i disse fora? Er du alltid like ærlig? Vet alle alt om deg?

Med ytringsfriheten kommer også ett ansvar. Og det er å holde kjeft innimellom.
Vi snakker om at mobbing osv er en uting. Dette minner stygt om mobbing. I allefall en svertekampanje.

Jeg forsvarer hverken den ene eller andre, men dette må ta slutt.

Forresten: denne kjeklingen her slutter jo ikke før en av dere klare å overse den andre. Men det er kanskje for mye for langt, i all den tid dere begge får masse oppmerksomhet