Så er det her igjen.

Tiden da statsbudsjettet blir lagt frem.
For oss på venstresiden tror jeg det har knyttet seg stor spenning til hvor mye og hvem de skal ta fra.

Det var vel ikke særlig mye som kom sjokkerende på. Jeg har ikke lest det inngående, men registrerer at det er 10 stk som får hele 12,5 million i skattelette i året, mens folk flest (som FrP så fint sier) må nøye seg med 1000,- i skattelette. Det er vel ikke mye å rope hurra for.
Leser at enkelte kommenterer at det er så synd på de små bedriftseierne osv her i landet. De sliter sånn. Og det kan det godt hende at de gjør. Men da får de jo gjøre noe med regelverket rundt dette da, og ikke straffe de som allerede har det vanskelig nok med å få endene til å møtes. For det er jo akkurat det de gjør med denne politikken her. For å finansiere skattelette for de med høyest inntekt, må de jo ta pengene fra ett sted.

Jeg leser med forundring at det er de minste og svakest som skal betale regningen for de som har til mer enn nok salt i maten. Økte barnehagepriser, mindre i overgangsstønad for uføre med barn, høyere innslagspunkt for for å få både foreldrepenger og engangsstønad i forbindelse med fødsel.
Riktignok øker studiestøtten. Med hele 307,- kroner eller noe i måneden. I tillegg kan vi jo handle for litt mer på nett enn vi kunne før, uten å måtte betale moms av det. Det er faan ikke mye å rope hurra for i det store og hele.

Men ikke glem at man fra før av har fjernet forbudet mot sedgeway, økt kvoten på tax-free (tobakk-ikke tobakk), billigere båtmotorer osvc.

Hipp hurra for gode prioriteringer. Håper virkelig dere som stemte på H/FrP har fått akkurat så lite som dere fortjener.

Og nei, jeg er ikke misunnelig på de som har bankboken full. Mange av de har helt sikkert slitt ræva av seg for å komme dit. I tillegg til de som er så heldig å ha arvet. Man skal få lov til å lykkes og ha mye penger. Men det er blodig urettferdig at de som virkelig sliter, av ulike grunner, skal måtte sitte igjen med enda mindre.

Advertisements

Takknemlighet!

For de av oss som er aktive på sosiale medier, ser vi at det florerer av utfordringer av både det ene og andre slaget. Det som har fått mest oppmerksomhet er kanskje badeutfordringen som utviklet seg til noe positivt for en rekke interesseorganisasjoner. Den siste er av det mer private slaget, men det sprer iallefall om seg med litt glede. Det jeg snakker om er den hvor man skal utfordre tre venner til å skrive tre positive ting i tre dager. Selvfølgelig er det noen surpomper som syns at det blir for mange positive ord, men personlig så kan jeg ikke se at det skal være noe negativt i år fokusere på det som er bra, istedet for å henge seg opp i alt som er dårlig.

Nina Hanssen som blant annet driver firmaet Flowcom skriver i dette innlegget om hvorfor det er bra å skrive om ting vi er takknemlige for. I samme artikkelen forteller hun om at hun i mange år har skrevet en takknemlighetsdagbok for seg selv.

Altfor mange av oss går rundt går rundt og bekymrer oss for det som kan gå galt eller stresser for ting vi ikke har fått gjort. Gjennom arbeidet med positiv psykologi har jeg blant annet lært å sette pris på det som går bra i livet for oss selv og andre mennesker – Nina Hanssen

Alle vet at ikke alt er perfekt hele tiden. Huset er rotete, ungene er syke, sjefen er en dust, man skulle gjort ditt og man skulle gjort datt, politikere/politikk er noe dritt og verden suger balle. Men selv om man skal være ærlig både med seg selv og omgivelsene så er det vel ikke sånn at man ikke likevel kan fokusere på det positive?
Det er noe som heter «smil til verden, og verden smiler tilbake». Dette tror jeg det er noe i. En eller annen gang i 2010 så testet jeg ut dette på vei til bussen fra jobb. Jeg smilte til menneskene rundt meg. Og jammen meg fikk jeg ikke en haug med smil tilbake. Noen riktignok forfjamset over at ett fremmed menneske smilte til de på gata, men dog, de gav ett smil tilbake. En og annet trodde nok også det hadde rablet for meg, men seriøst, verden er jo ett mye bedre sted å være når folk er positive og smiler.

Heretter tror jeg at jeg skal begynne å skrive en takknemlighetsdagbok. Ikke for alle andre, men for meg selv. Og jeg begynner her. I offentligheten.

Jeg er takknemlig for:

ungene
samboeren
solen som skinner
gode naboer
familien
spennende jobb med gode kolleger
snart sommerferie
jobbreise neste uke
god helse
masse, masse ISKREM

Hva er du takknemlig for?

 

Send inn høringssvar til regjeringen!

I høringsbrevet vedrørende legers reservasjonsrett åpnes det for at alle kan sende inn sitt svar/mening.
Susanne Kaluza har gjort en heidundrandes jobb for å sette fokus på saken både i debatter, via bloggen og andre oppslag. Nå er hun ute og maner alle til å sende inn sitt eget høringssvar.

Her er mitt bidrag:

Høringsbrevet av 21.01.2014 om reservasjonsordningen for fastleger åpner for at de som ikke står oppført på høringslisten kan gi en uttalelse. Her er mitt syn på saken.
 
Tilliten som er bygd opp mellom pasient og lege gjennom fastlegeordningen er viktig når det dreier seg om spørsmål pasienten synes er vanskelig. Med andre ord vil reservasjonsretten sette legens behov for å reservere seg mot ubehag over behovet til pasienten. Personlig henvender jeg meg til legen for god, nøytral og faglig veiledning. Ikke hans/hennes personlige mening.
 
Det hevdes at med reservasjonsmuligheten vil det blir lettere for kvinner å vite om legen vil være til hjelp eller ikke. Men dersom regjeringen åpner for henvisningsnekt kan kvinner fortsatt møte reservasonsleger. Det være seg vikarer for ens egentlige fastlege, leger som ikke har fått reservere seg fordi det er for få leger der de bor, eller det at kvinnen ikke har ønsket å utbrodere årsaken til legetimen for sekretæren og dermed ikke har kunnet unngå en reservasjonslege. For ikke å snakke om at svært få av oss kommer til å huske å kikke innom HELFO for å se om legen vår har reservert seg  før vi skal bestille time.
 
Politiet kan ikke reservere seg mot bevæpning, farmasøytene kan ikke nekte å gi ut abortfremkallende midler, leger kan ikke reservere seg mot å stelle pasienter før/etter ett inngrep, eller nekte å skrive journal.
 
Meg bekjent er det ikke noe krav til leger om å være en del av fastlegeordningen. Dersom man ikke ønsker å utføre de oppgaver som det medfører å være fastlege, så er det vel ikke kvinners rett til lik behandling på fastlegekontoret som skal ofres?
Det er vel større grunn til å følge opp de fastlegene som i dag ikke gjør gjør jobben sin enn å innskrenke en allerede utsatt gruppe kvinner for mer ubehag?

Jadda, så ser jeg jo nå at siste setning er to tanker skrevet på en gang, men det får gå. Innføringen av reservasjon eller ikke, står og faller nok ikke på mitt innlegg alene 😉
Dersom Kaluza skulle komme over denne posten (noe jeg tviler på), så ser hun at ordene er mistenkelig lik hennes egne. Men hennes måte å uttrykke seg på har festet seg ganske godt. Og noe fester seg bedre enn annet 🙂

Delta i en av 2014’s viktigste kampsaker for kvinners rettigheter og send inn ditt inspill du også!!

Why fix what’s not broken? Verdivalget 2013!

9. september er vel antageligvis den viktigste dagen i 2013. Vi står overfor ett Stortingsvalg som strengt tatt handler om verdier. Ett valg som handler om hvilken retning vi vil at Norge skal ta.

Det er overhodet ingen hemmelighet at jeg både stemmer og er medlem av Arbeiderpartiet. Jeg har tatt mitt valg. Ett valg basert på hvilke verdier jeg vil skal styre samfunnet vårt. Selvfølgelig er jeg ikke enig i alt AP mener. Jeg tror ikke man noensinne vil finne ett politisk parti man er 100% enig med. Det er forøvrig mange sitt argument for at de ikke vet hva de skal stemme på: «det er ingen jeg er helt enig med». Nei, og det tar jeg som ett sunnhetstegn. Strengt tatt så gjelder det vel å finne det partiet man kjenner seg mest igjen i. Eller som man har mest til felles med. Jeg er mest enig med AP. Det har jeg vært siden jeg var gammel nok til å stemme første gang, og det er jeg fremdeles.

Det er vel heller ingen hemmelighet at, når jeg ikke er i permisjon, så har jeg arbeidssted i ett LO-forbund. Det er ikke LO som har påvirket meg til å stemme AP. Det er mitt politiske engasjement som har fått meg til å ville jobbe i fagbevegelsen. Jeg meldte meg inn i AUF og AP lenge før LO var i mine tanker.

Men som sagt, det handler om retning og verdier. Hvilken vei ønsker vi at det norske samfunnet skal ta, og hvilke verdier vil vi at skal være gjeldende.

Ønsker vi ett Norge hvor helse, omsorg og skole skal settes ut på anbud? Hvor anbudsgiverne har egen profitt i tankene fremfor det å gi ett helhetlig og godt tilbud til alle. Ett Norge hvor skattekuttene kommer kun de rikeste til gode (nei, formueskatt er ikke noe de fleste av oss betaler)? Hvor du som arbeidsledig skal klare deg på 70,- kr dagen? At du med karensdager skal straffes for å være syk, fordi ett lite mindretall utnytter systemet? En forringelse av arbeidsmiljøloven synes jo å være god politikk. Iallefall i følge de på høyresiden. Rett til fast stilling? Nei, det er da mye bedre for arbeidsgiver å kunne ha alle ansatte på midlertidig kontrakt. Det fremmer jo både lojalitet, kunnskap og kontinuitet. Forresten, hvem tror arbeidsgiver står der med deg i banken den dagen du vil kjøpe din egen bolig, men bare har en midlertidig stilling å vise til?

Eller ønsker vi ett samfunn der alle, fattig som rik har krav på blant annet skolegang og helsetjenester? Et tsamfunn hvor vi tar vare på de svakeste fremfor å la alle seile sin egen sjø. Ett Norge hvor alle som kan skal få jobbe, og som vi samtidig tar vare på de som ikke kan? Ett samfunn der du,dersom du blir syk, får full lønn fra første dag og demed kan sette fokus på å bli frisk fremfor hvordan du skal ha råd til å betale huslånet.
Helsekø sier du? Tja, hvem er det som står i kø da? Hjertepasienten, eller han med slitte korsbånd? Det handler om å prioritere, men man prioriterer ikke bort de svakeste.

Jeg sier ikke at Norge er i perfekt stand. For det er det slettes ikke. Det er mye som kan bli bedre. Men det er ikke uten grunn at vi år etter år blir kåret til ett av verdens beste land å bo i. Ett av verdens beste land å være foreldre i og ett av verdens beste land å vokse opp i.

Når det kommer til valg pleier jeg å si at det viktigste er at du stemmer, ikke hva du stemmer på. Forutsatt at du har satt deg inn i det grunnleggende selvfølgelig. I år tror jeg det er viktigere enn noen gang at du setter deg skikkelig inn i hva du stemmer på. Dette handler om verdier og retning.

Det er ikke hjelp i all verdens med skattelette og billigere varer dersom du ikke har en jobb å leve av!!

Dagene som kom og gikk….

Jeg er flinkere til å oppdatere instagramkontoen min, enn bloggen om dagen, så tenkte jeg skulle gjøre som andre bloggere å legge ut de siste bildene derfra.

1. Selvportrett i sengen 2. Frokost for gravide damer 3. Endelig converse-vær 4. Det bygges på tomta 5. På besøk hos mamma og pappa 6. Tidlig krøkes om god avisleser skal bli 7. Snø? Nå? 8. Uke 32 9. Take away Dynastiet

1. Selvportrett i sengen
2. Frokost for gravide damer
3. Endelig converse-vær
4. Det bygges på tomta
5. På besøk hos mamma og pappa
6. Tidlig krøkes om god avisleser skal bli
7. Snø? Nå?
8. Uke 32
9. Take away Dynastiet

Siden jeg fortsatt er sykemeldt om dagen, faktisk frem til permisjonen starter, er det ikke så mye som skjer. Husarbeid og annet rask er ikke så mye å skrive om. Kan selvfølgelig si noe om Jostein Bever, men altså, det giddder jeg ikke bruke tid på. Tror jeg 😛

Ønsker alle en fantastisk fredag og helg når den intreffer!!

Så du syns jeg skal ta meg sammen?

I dag har avisene vært preget av to saker. Den ene er at Kardemommeby er skadelig for barna våre. Den andre er at Marte Krogh mner at norske mødre må ta seg sammen.

Jeg vet egentlig ikke helt hvem jeg ler mest av. Eventuellt gråter av. At en svensk teaterregisør har nerver til å kritisere en av våre aller kjæreste barnefortellinger med en latterlig forenkling av våre barns sinn, eller at en godt bemidlet frue på beste vestkant, har nerver til å bokstavelig talt tråkke på alle hardtarbeidende mødre i dette landet.

Når jeg tenker meg om, så er det kanskje ingen av disse som får meg til å le høyest eller gråte mest. At en av våre naboer ikke har skjønt hva Kardemommeby handler om, får stå for hennes egen regning. At Marte Krogh uttaler at det «bare er å ta seg sammen» for norske mødre som jobber 100%, har 1-2-3 barn som skal følges opp, i tillegg til hus og hjem som skal holdes i orden er egentlig bare ekkelt. Spesielt når hun selv ikke jobber, har både hushjelp og au pair og ellers kan meske seg med det hun har mest lyst til/på.

Men så leser jeg da, en ny artikkel på mamma.no. La det være sagt. Utgangspunktet for artikkelen skal jeg være enig i. Måten folk uttrykker seg på nett er skammelig. For å si det pent. Ordbruk og personangrep er ikke til å tro i enkelte kommentarer. Problemet mitt med artikkelen blir når intervjuorbjektet sier følgende:

Dette dreier seg om ren misunnelse. Når en ung, vakker og suksessfull kvinne uttaler seg, har vi lett for å angripe. Jeg må si at jeg også løftet et øyenbryn av hennes kommentar om at vi bør trene. Grunnen er jo at jeg vet at hun har rett, jeg vil bare ikke bli fortalt hvordan jeg skal leve av en ung og slank fiolinist, sier Kathrine Aspaas.

Nei, nei og atter nei. For de aller færreste av oss har dette med misunnelse å gjøre. Det har for de aller fleste av oss med å gjøre at vi faktisk har mer enn nok med å sjonglere jobb, familie, huslige sysler og fritid. Og de aller færreste av oss har hushjelp og au pair til å hjelpe oss med dette. Vi gir ikke opp bare fordi vi har blitt mødre. Vi prøver å finne tid og overskudd til å fikse alt, pluss litt til. Men som en eller annen skrev i en eller annen kommentar: lysten til slenge seg på sofaen i 5 minutter overgår lysten til å trene når man ikke har sovet på to døgn, ammetåka river og huset ser bombet ut.
Jeg er overhodet ikke misunnelig på at du har funnet deg en mann med penger, noe som gjør at livet blir litt enklere for deg enn for mange andre. Jeg er heller ikke misunnelig på at du er slank, pen og ellers vellykket. Jeg har bare ikke tid, som så mange andre av oss.

Men hva er det som gjør kommentatorene så forskjellig fra deg da? Hva gir deg rett til å kalle de som reagerer på den ene eller andre måten, for hønsehjerner? For det er faktisk det du rett ut kaller de, når du bruker begrepet hønsehjerneeffekten.

Og hvis det ikke er tydelig nok utifra det jeg skriver over her, så skal jeg svare deg direkte på spm ditt, om hva det er som gjøre at «jeg» reagerer så kraftig på utsagnet hennes: jeg finner meg faktisk ikke i at en frivillig hjemmeværende mor, med hushjelp og au-pair (med andre ord hjelp i hue og rævva) skal fortelle meg at jeg må ta meg sammen. Jeg har pokker meg ikke flere timer igjen i døgnet til å trene. Trenger å sove litt innimellom og. Og ja, jeg reagerte like sterkt da vetrinær-Trude var ute og tråkket ned på andre mødre. De to stiller i samme klasse når det kommer til takt, tone og selvinnsikt. Så kjære Kathrine Aspaas, jeg er ikke misunnelig. Tvert imot er jeg ganske fornøyd med livet mitt. Jeg liker bare ikke at folk skal fortelle meg bør og må gjøre. Og spessiellt ikke av folk som tydeligvis ikke evner å se at de selv står i en litt annen situasjon enn de fleste andre.

Men Marte; lån meg gjerne hushjelpen og au pairen, samt litt av mannen din sine penger sånn at jeg ikke trenger å jobbe, så skal jeg nok ta meg sammen jeg.