Lav valgdeltagelse – ett demokratisk problem?

Vi er akkurat ferdig med kommune og fylkestingsvalget her i landet. Mange har fått fornyet tillitt, nye mennesker er kommet til og lokalmakten har flyttet seg fra høyre til venstre eller omvendt.

Valgdeltagelsen var på lave 62,5 %. Det betyr at nesten 40 % av de stemmeberettigede i Norge valgte å sitte hjemme. Altså ingen «Utøya-effekt» som mange snakket om. Tror vi alle hadde håpet på at det som skjedde 22. juli i det minste skulle få flere til å benytte seg av stemmeretten sin. Hva folk stemte ble plutselig litt mindre viktig, så lenge man tok sin demokratiske rett i hånd og gikk til valglokalene. Det skjedde altså ikke.

Hva er det som får folk til å sitte hjemme?
VG har lagt ut en protokoll hvor hjemmesitterne kan skrive inn hvorfor de ikke stemte. Jeg har lest gjennom noe av det, og kan vel ganske fort sette frem påstand om at politikerforrakten er stor og at kunnskapen er lav. Ingen av disse påstandene er gjeldende for alle de som ikke stemte, men det er sånn det ser ut basert på kommentarene som er lagt inn.

Jeg syns det er skremmende. Politikerforrakten kan jeg til dels forstå, men kunnskapsløsheten syns jeg er værre. Har vi for dårlig opplæring i skolen om samfunn, politikk og forvaltning? Er det media sin feil? Er folk generellt bare ignorante, eller bryr de seg rett og slett bare ikke?

For det første så tror jeg faktisk at samfunnsopplæringen i skolen er altfor dårlig. Husker selv da jeg gikk på videregående. Stat, fylke og kommune var såvidt nevnt i samfunnfagsboka og hadde det ikke vært for at jeg valgte samfunnslære som valgfag ville jeg ikke lært så mye om skillelinjene, om hvem som styrer hvor og hva. Nå var jeg riktignok samfunnsengasjert allerede, og politisk aktiv siste året på videregående. Men likevel. Det er ikke alle som er det, og dermed kommer ikke kunnskapen av seg selv.
I tillegg vil jeg faktisk rette en liten pekefinger mot media. Lokalavisene er sevlfølgelig fyllt opp av lokalt valgstoff i valgtidene, men hva med riksmedia? Jeg skjønner at det ikke er sexy å fronte en vanlig kommunepolitiker, men det er faktisk ham/henne vi skal stemme på i ett kommunevalg. Ikke Jens, Siv eller Erna. Kommunepolitikk handler mye om personvalg det også, men ikke av de som sitter på stortinget eller i regjeringen. Det er forsåvidt fint at «de store» tar seg tid til å hjelpe «de små», men det er ikke det som bør være fokuset. Jeg ser jo av kommentarene at noen av grunnene til at folk ikke stemmte var saker som blir avgjort på stortinget, ikke saker som hører hjemme i kommunene. I tillegg så sier folk at de ikke liker Siv, Jens og Erna og derfor stemte de ikke. En ærlig sak det, bare så synd at det er Tonje, Helene og Fabian som skulle fått/ikke fått din stemme denne gangen.

Kunnskapsmangelen gir seg også til syne i setninger som: «de holder aldri det de lover». Nei, det kan kanskje virke sånn. Men i all den tid ingen får rent flertall, er det vanskelig å holde alle løftene man kommer med. Kanskje politikerne burde bli smartere ved å si at de ønsker å jobbe for «ditt og datt» istedet for å si » leg lover å gjøre sånn og slik». Virkeligheten er tross alt en annen når vedtakene skal gjøres. Men jeg har en følelse av at kunnskapsmangelen rundt hvordan ting fungerer er med på å øke politikerforakten. Når man ikke forstår hvordan ting fungerer, så er det lett å ta «mannen i stedet for ballen».

Livet handler mye om å finne kompromiss. I forhold, med venner, på jobb og i familien. Hvorfor skal det være noe anderledes i politikken? Det er ikke sånn at alle til enhver tid kan få det som de vil. Ofte kommer man frem til den beste løsningen fordi man diskuterer seg frem og tar med det beste fra begge sider.
Feks. ville ikke private sykehjem ha vært så ille, hvis eierne gikk med på å gi de ansatte lønns- og arbeidsvilkår som tilfredsstiller lovverket og prioritere brukerne, fremfor å sette egen profitt i høysetet. For både H og AP ville dette vært ett kompromiss. Og det til det beste for innbyggerne i kommunen.

Jeg ser også mange som sier at de ikke vet hva partiene står for, eller at partiene står for det samme, så det spiller ingen rolle hvem man stemmer på og kan derfor like gjerne la være.
Vel, jeg syns faktisk det er din egen fordømte plikt å sette deg inn i hva partiene står for i kommunen din. Det kan ikke være sånn at alle andre hele tiden skal komme å fortelle deg hva som er hva, og hvem som er hvem. Til og med samboeren min har gjort ett helhjertet forsøk på å sette seg inn i ting og tang. Og han er slettes ikke den som er mest interessert i partipolitikk.
Ja, jeg skal være enig i at partiene ser ganske like ut. Felles for alle er at de ønsker det beste for kommunen på alle felt. Skole, eldreomsorg, kollektivtilbud osv. Alle vil det samme. Forskjellen er hvordan de ønsker å få det til.
Hvis du fortsatt ikke aner hva du skal stemme etter å ha satt deg inn i tingenes tilstand, så er det faktisk mulig å stemme blankt. Den beste måten å vise at man ikke vet hva som er rett, eller for å markere at man ikke finner forskjeller, er faktisk å stemme blankt. Å sitte hjemme i sofaen er ingenting annet enn latskap og ignoranse for det som foregår rundt deg. Og stemmer du blankt, så kan du iallefall klage over alt som skjer eller ikke skjer. Sofasliterne innehar faktisk ikke den rettigheten.

Vi bor i verdens beste land. Verdens beste land med sine feil og mangler, men likefullt verdens beste land. Kanskje vi har det for godt her oppe i nord. Er det det som egentlig er årsaken til at nesten 40% av norges stemmeberettigede ikke gidder å bry seg nok til å gå til valgurnene?

Reklamer

Provoserende svakt…

Siter på jobb og blar meg gjennom nettavisene mens jeg tar meg en liten pause fra foredragsskrivingen. Kommer over følgende artikkel i Dagbladet: «Måtte spise pulver etter NAV-rot» Ble litt nysgjerrig på titelen og tenkte at her kan det jo ligge så mye bak. Det er jo ikke noe nytt at NAV roter til livet for folk, og jeg kjenner at jeg dras mot disse artikklene. Ikke av nysgjerrighet, men fordi man har hatt noen dårlige erfaringer selv. Det viste seg jo at heller ikke denne artikkelen hadde noe lykkens historie å fortelle. Selvfølgelig innbød ikke tittelen heller til å tro noe slikt, men jeg er evig optimist og håper i det lengste.

Jeg skal ikke «skryte» på meg å selv ha hatt personlig erfaring med NAV. Men min kjære samboer har. Han ble sykemeldt pga av betennelse i skulderen, noe som etter lang tid med behandling endte med operasjon. For å gjøre en laaaaang NAV historie kort, så fikk også han beskjed om å si opp jobben sin for at de skulle kunne hjelpe videre. Han skulle over på arbeidsrettet tiltak eller hva det heter og da kunne han ikke ha en arbeidsgiver. Dette skulle bare være i en overgangsperiode, til han fikk tilbake full kontroll over skulderen. Med andre ord var det restarbeidsevnen hans de skulle hjelpe med. Han stusset på beskjeden, sjekket med flere saksbehandlere og fikk bekreftet der at det var sånn det var. Så han gjorde som han fikk beskjed om. Og stod da plutselig som arbeidsledig. NAV trakk selvfølgelig tilbake beskjeden om at han måtte si opp jobben han hadde og der stod han da. Uten jobb og uten penger. For hva skjer når du sier opp jobben din selv? Jo, du blir arbeidsledig og satt i «karantene» i 8 uker. Det hjelper f*** ikke at det er NAV som har sagt at du skal si opp jobben din. Her innrømmet de saksbehandlingsfeil, men de kunne ikke gjøre noe med det.
Så stod vi der da. Jeg var (er) heldigvis i full jobb, med god lønn. Men vi hadde likevel utgifter for to. Hus, bil, strøm, osv. Vi har ikke overveldende store utgifter, bor ikke dyrt og har heller ikke dyr bil. Men en lønn er uansett mindre enn to. Jeg krøp til banken etter en stund (litt skamfull, enda det ikke var min/vår feil) og ba om å få avdragsfrihet på huset en periode. De var veldig behjelpelig med det. Jeg syns uansett det var flaut. I det minste så var det ekkelt. Lykken var at jeg har den inntekten jeg har, for hvis ikke hadde dette gått lukt til h***** og enda lenger. Hadde han vært alene, så hadde han ikke klart seg. Han ville endt opp som mannen i artikkelen. Hvor alle krever å få pengene sine, du har ingen og NAV skyver alle problemer fra seg.

Det jeg ikke fatter er at NAV ikke klarer å ta innover seg at det er folk de har med å gjøre. Og er det en ting du ikke kødder med så er det pengene deres. Vi har ett system her i landet som tilsier at man har krav på sykepenger når man er syk. Og man har krav på trygd når man er arbeidsledig, ufør osv. Mange snylter på systemet, men det skal ikke gå utover de som faktisk trenger den støtten de skal ha. NAV Alna som denne saken omfatter, unskylder seg med at de har hatt en stor økning i krav om sykepenger og at behandlingstiden derfor har vært noe lenger enn normalt. Beklager, men en så tynn unskyldning hjelper faktisk ikke denne mannen som stod i fare for å miste huset, bilen, telefonen osv. Han stod ikke i fare for å miste dette grunnet egen skjødesløshet. nei, han stod i fare for å miste dette pga en statlig institusjon som ikke makter å saksbehandle sakene i riktig tid. Både jeg, denne mannen og de fleste andre skjønner at ting av og til kan ta lenger tid enn hva som er ansett som normalt, men likevel.

Konstanterer at han ikke har gått lenger enn 3 mnd uten penger, men dersom du ikke har hatt mulighet til å spare opp egenkapital, så er det tre måneder for mye. At banken ville si opp lånet var vel unødvendig strengt. De fleste banker er villig til å hjelpe deg i en slik situasjon. Men det fordrer jo at du snakker med de om det. Staten er vel litt værre, veiavgiften skal inn åkke som, men det finnes løsninger der også.

For vår del så var det ikke nok med at NAV feilet, nektet å rette opp og vi ble stående uten inntekt nr. 2. Neida, gubben undersøkte muligheten for omskolering, sånn i tilfelle han ikke kunne fortsette innen faget sitt. Han har tidligere kjørt utrykning, men trengte noen kurs for å kunne jobbe som sjåfør. Førstehjelp osv. Førerkortet er i orden med de tillatelsene man trenger der. Han visste om ett kurs som skulle starte opp i regionen der vi bor, søkte NAV om støtte til omskoleringen, for det kostet jo penger. Hva var svaret vi fikk? Avslag på søknaden om støtte, med begrunnelse i at dette ikke var ett kurs NAV tilbød. Han måtte gjerne ta kurset, men NAV gav ikke støtte.
Hva f****? Her har du en mann som ønsker å komme tilbake i jobb, han vet hva han vil, men grunnet omstendighetene (dårlig saksbeghandling hos NAV) så har han ikke midler til å betale det selv. Så i stedet for å innvilge søknaden og betale det utgiftene kommer på, så vil heller NAV betale ut arbeidsledighetstrygd etter karantenetiden. Den alene er jo mye høyere enn hva kurset ville kommet på. Jeg fatter ikke at de kan ha slike prioriteringer. Det må da være mye bedre å ha folk i jobb? Samfunnet sparer/tjener penger på at folk er med og bidrar.

Jeg vet at det er mange NAV ansatte der ut som gjør en fabelaktig jobb. Som kan regelverket, utviser skjønn der de kan og som gjør sitt beste for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon. Desverre så er det ikke disse vi hører om. Og det er ikke disse de fleste møter når de havner i systemet. Jeg kan ikke la være å undres over at man feilet ett eller annet sted når man opprettet NAV. Ofte så hører man jo også at de unskylder seg med at de har for mye å gjøre, for mange saker, for mye sykefravær osv. Da er det på tide å rydde opp litt. Alt dette kan endres med flere ansatte, fokus på arbeidsmiljø og en bedre fordeling av arbeidsoppgaver. Men det er vel for mye for langt antar jeg. At man har ett system som fungerer altså. At man er villig til å bruke noen kroner på flere ansatte for å gjøre hverdagen til brukerne bedre.

Er det en ting du ikke kødder med her i verden, så er det penga til folk!

Gratulerer med dagen!

I dag er det den store kvinnedagen. Mange vil nok hevde at denne har utspilt sin rolle her hjemme, og det er nok delvis sant. Jeg er ingen rødstrømpe og ikke har jeg sans for at kvinner skal kvoteres inn i styrer og stell heller. Og jeg syns nok til tider at likestillingskampen har gått litt for langt. Men likevel er det mange kamper igjen å kjempe. Vi har saker som at Anette Sagen skal få hoppe i de bakkene hun har lyst, til de mye større sakene om likelønn og like arbeidsvilkår. I snitt tjener kvinner 85% av det menn tjener (hvis jeg hørte riktig så er tallet faktisk nede i 70% nå), og lønnsforskjellen følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Hvorfor? Er ikke jobben kvinner gjør like viktig som den menn gjør??

Bakgrunnen for kvinnedagen:

Kvinners kamp for bedre lønn- og arbeidsforhold, samt for stemmerett, var utgangspunktet da den internasjonale kvinnedagen ble stiftet i København i 1910. Det skjedde i en tid da industrisamfunnet i Vesten gjennomgikk store omveltninger, befolkningsveksten var kraftig og det var stor blest om radikale ideologier.Kvinner kastet seg inn i den kritiske samfunnsdebatten, og i 1908 marsjerte 15 000 kvinner i New York City med krav om kortere arbeidstid, bedre lønn og stemmerett. Året etter ble den første nasjonale kvinnedagen arrangert i USA.

I 1910 tok den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin initiativ til en internasjonal kvinnedag da hun deltok på verdens første internasjonale kvinnekonferanse i Jagtvej 69 i København. «Vi kvinner trenger også langt mer til at bli befriet enn mennene, fordi vi er langt mer underkuet enn dem,» lød Zetkins begrunnelse. Året etter ble dagen feiret i Østerrike, Danmark, Tyskland og Sveits. I Norge var kvinnene mer tilbakeholdne. De foretrakk å kjempe parallelt med mennene, dessuten var de nesten i mål med stemmeretten.I 1975 ble 8. mars FNs internasjonale kvinnedag, og nå er 8. mars offisiell fridag i over 30 land, blant annet i Angola, Uganda, Kina, Vietnam, Hviterussland, Polen og Cuba. (www.frifagbevegelse.no)

Hvis vi beveger oss ut av vår egen lille sfære her hjemme, ser vi at våre medsøstre der ute er langt mindre priviligerte enn det vi er her hjemme. Blant annet kjemper kvinner i Afghanistan for at døtrene deres skal få gå på skole uten å risikere å få kastet syre i ansiktet. Men det er ikke noe glansbilde i Norge heller, samtidig som det finnes mange kvinner som lever ekstremt privilegerte liv. De bør verken glemme kvinnene som har nærmest slavelignende jobber i Norge eller kvinnenes situasjon i Afghanistan.

La oss priviligerte kvinner stå sammen for å gjøre verden ett bedre sted å leve for oss alle. Enten det er likelønn her hjemme eller skolegang i Afghanistan. Dagen har fått stadig større betydning for kvinner i utviklingsland, og solidaritet med kvinner fra ulike kulturer er et viktig aspekt når kvinnedagen markeres.

Vi har ingen kvinner å miste!

LO setter i år fokus på kvinnehelse.
Flere kvinner – 1 av 3 – dør av hjertesykdom enn av alle kreftformer til sammen. Til sammenlining dør en av fire kvinner av kreft. Dette er ikke lystig lesing, men et viktig poeng.
Det siste er allment kjent, og får mye oppmerksomhet. Det første er derimot ukjent for de fleste. Konsekvensene av dette er mange:

  • Nesten all forskning på hjertet gjøres på menn, av menn
  • Kvinner har andre og svakere symptomer ved hjerteproblemer enn menn
  • Veldig få kvinner er bekymret for hjerte- og karsykdommer
  • Veldig få kvinner kjenner til symptomene på hjertesykdom
  • Medisiner er i hovedsak laget for menn og virker annerledes på kvinner

Dette er de viktigste grunnene til at flere kvinner enn menn dør av hjerteskdom
LHLs  hjertelig hilsen kampanje har som målsetning å sette dette samfunnsproblemet på dagsorden, informere befolkningen –
spesielt kvinner i risikosonen og helsevesenet og samle inn penger til et hjertefond.

La oss i stå sammen i kampen for rettferdig fordeling, for at jenter skal ha like stor rett til skolegang som gutter. La oss stå sammen i kampen for at kvinner skal ha like stor medisinsk rett til å overleve som menn.
La oss stå sammen i kampen for å gjøre verden til ett mer rettferdig sted, hvor det ikke er kjønn som avgjør om du har livets rett eller ikke!

 

 

Det kunne alltids vært værre.

Kom over denne på FB i dag. Må bare dele den 🙂

En far kom forbi sin søns værelse og studsede over at se det pænt ryddet op og sengen sirligt redt.

Så fik han øje på en konvolut, som var anbragt på hovedpuden, adresseret til «Far». Med bange anelser og skælvende hænder åbnede han konvolutten og læste brevet fra sin eneste søn:

«Kære Far!

Det er med stor beklagelse og sorg, at jeg må skrive til dig.
Jeg var nødt til at stikke af med min kæreste, fordi jeg ville undgå en scene med Mor og dig.
Jeg ved at Mor og dig stadig anser mig for et barn, men Far, jeg er altså 17 år gammel og jeg ved hvordan jeg skal tage vare på mig selv.

Jeg har fundet ægte kærlighed sammen med Susanne, og hun er bare så sød. Men jeg er klar over, at du aldrig ville billige hende på grund af hendes piercinger, tatoveringer og lædertøj, og fordi hun er så meget ældre end mig. Dertil kommer, at hun har fem børn, hvoraf hendes yngste datter er på min alder.

Men det er ikke bare forelskelse. Far, hun er gravid med tvillinger! Susanne siger, at vi vil blive meget lykkelige sammen.
Susanne bor i en campingvogn ude i skoven, og hun har rigeligt med brænde til at holde vinteren over.

Vi deler så mange drømme om fremtiden. Far, hun siger at hun vil købe en masse computerspil til mig. Susanne elsker børn. Alle hendes børn har forskellige fædre, men hun siger, at med mig er det anderledes. Far, jeg ved, at vi vil være sammen altid. Susanne siger, at jeg er meget mere mand end de ældre fyre, hun har været sammen med. Er det ikke sejt?

Susanne har åbnet mine øjne for at hash faktisk ikke er skadeligt. Hun er forretningskvinde, idet hun dyrker sin egen hamp og sælger det for at forsørge sin familie. Susanne er dygtig med penge; hun bytter noget af sin hash med naboerne med kokain og ecstasy. De andre beboere i skoven er også forretningsfolk.

I mellemtiden vil vi bede til at videnskaben finder en kur mod AIDS, så Susanne kan få det bedre.

Du skal ikke være bekymret for mig, Far. Jeg er meget lykkelig! En skønne dag er jeg sikker på at vi vil komme og besøge jer, så I kan se jeres børnebørn og mine stedbørn.

Med kærlig hilsen,
Jeres søn Jonas.

PS: Far, intet af det ovenfor nævnte er sandt. Jeg er ovre hos Thomas. Jeg ville bare erindre dig om at der er værre ting i livet end den karakterbog, som ligger i min skrivebordsskuffe.

Knuzzer! Ring til mig, når det er sikkert for mig at komme hjem.»
************************************************************

Jeg kunne ikke annet enn å le da jeg leste den. Og sannere kunne det vel egentlig ikke være. Det finnes værre ting her i livet enn dårlige karakterer fra skolen 🙂


"Alle jenter fortjener å være trygge."

planViste du at:

  • 150 millioner jenter er utsatt for seksuelle overgrep?
  • 3 millioner jenter er utsatt for kjønnslemlestelse?
  • 850 000 jenter er utsatt for menneskehandel?
  • 350 millioner barn er utsatt for vold i skolen?

Dette er tall Plans jenterapport for 2010 presenterer.
Hver dag utsettes jenter over hele verden for vold og overgrep. Bare fordi de er jenter. Overgrepene skjer hjemme, på skolen, i nabolaget. Med andre ord på steder hvor disse jentene i utgangspunktet skulle være trygge.

Jentekampanjen er en årlig markering for å sette søkelys på jenters situasjon i utviklingsland. Kampanjen er et ledd i lanseringen av Plans årlige jenterapport ”Because I am a Girl”. Rapportene utgis hvert år frem til 2015 og setter søkelys på jenters situasjon i verden.

Jeg har lest den «blekka» som fulgte med en eller annen avis. Den hvor de forteller noen av historiene. De er grufulle. Det er ikke noe annet å si. Jenter som blir kastet i veggen av lærern fordi de ikke har gjort leksene sine, med det resultat at de påføres kraniebrudd. Jenter som blir voldtatt av fremmede menn på vei hjem fra skolen og påført en sikker død, fordi denne mannen overførte HIV-smitte. Jenter som blir voldtatt eller mishandlet av nære slektninger. Jenter som selges til rike familier som hushjelp, som voldtas av mannen i heimen (bare fordi han kan), hvorpå jentene blir oppsagt og kastet på gaten fordi konemor finner ut av det. Det er jo tross alt ikke mannens feil dette her. Den livredde jenta la sikkert opp til det selv. Eller hva tror dere?

Nok en gang priser jeg meg lykkelig for at jeg er født i Norge. I en familie som lot meg gå på skole, både fordi de pliktet å sende meg dit, men også fordi det er sånn det skal være. Jeg priser meg lykkelig for at jeg kommer fra en varm og nær familie, som har gitt meg gode verdier med på veien, slik at jeg kan få bidra i samfunnet på lik linje med min bror. Jeg priser meg lykkelig for at jeg i alle mine år har kunnet gå på gaten uten å nevneverdig bekymre meg for om mannen som kommer meg i møte vil meg noe vondt, eller om han bare er en tilfeldig forbipasserende. Jeg priser meg lykkelig for at vi har ett rettsystem som fungerer, slik at dersom det skjer meg noe vil faktisk vedkommende få sin straff. Forutsatt at de finner ham. Jeg priser meg lykkelig for at jeg aldri har fått oppleve hvordan det er å være født og skulle vokse opp i ett land hvor jenter er «bruk og kast» materiale.

Så sitter jeg der da. Med klumpen i halsen og tårene rennende nedover kinnene mine. Er trist og lei meg for at andre har det vondt. Bare fordi de er jenter. Bare fordi samfunnet de lever i mener at jenter ikke er verdt filla i forhold til guttene. Hvor jentene må ta all skyld og straff, mens gutta/mennene går fri. Hvor er rettferdigheten? Hva kan jeg gjøre? Hva kan mitt bidrag være?
Ikke er jeg rik nok til å bidra med summer som monner i en slik kamp. Ikke er jeg berømt nok til å kunne sette fokus på problemet. For rike og berømte folk har en egen evne til å få satt ting de bryr seg om på agendaen. Jeg er ingen av delene.

Det kommer stille til meg der jeg sitter og tenker. Jeg er Plan fadder. Jeg bidrar faktisk på den måten jeg kan. Og jeg har en blogg. Jeg kan spre budskapet og håpe at noen ser det i de fora jeg faktisk er.

«Der barn ikke har det bra, har jentene det værst»

Hva gjør du??

Jentekampanjen

På Facebook

Plan Norge

Venner er som engler…..

Siden jeg nå likevel sitter her og snufser og griner over alt mellom himmel og jord (det er ikke bare-bare å være nybegynt ikke-røyker skal jeg si dere), legger jeg ut denne. Har fått den på mail utallige ganger og den rører meg like mye hver gang. Om den er sann vet jeg ikke, selv om det hevdes. Men det jeg vet er at dette likevel er noe vi alle bør tenke over. Ser at historien har blitt endret fra amerikansk til norsk, men meningen er fortsatt tilstede. Villbåstingen skrev ett innlegg i går om ord satt etterhverandre, og historien under ble på en måte ett bevis på hvor viktig ord kan være i enkelte tillfeller.

Vi vet alle om, eller kjenner noen som dette!
En dag, når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen.
Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.
Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre
Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham.
De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla.
Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.
Når jeg gav brillene til ham, sa jeg;
De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!
Han så på meg og sa; Hei, takk!
Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde.
Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før.
Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.
Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans.. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type.
Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.
Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.
Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker.
Jeg stoppet ham og sa,
For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!
Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym.
Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem.
Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.
Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.
Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen.
Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.
På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.
Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen.
Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket han.
Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.
I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde.
Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; hallo tøffing, dette blir kjempebra!
Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte.Takk! sa han.
Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.
Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene.
Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest….dine venner.
Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.
Jeg skal fortelle dere en historie.
Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.
Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.
Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .
Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.
Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.
Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv.
Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.
Se etter det gode hos andre!

VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY !

Jeg er stolt!!

Jeg ba om styrke; og livet ga meg vanskeligheter som gjorde meg sterk!
Jeg ba om visdom; og livet ga meg problemer å løse.
Jeg ba om velstand; og livet ga meg hjerne og muskler til å arbeide med!
Jeg ba om mot; og livet ga meg farer å overvinne.
Jeg ba om kjærlighet; og livet ga meg mennesker å elske!

Livet har fart bra med meg i disse 30 årene jeg har vandret på jorden. 
Jeg har hatt mine vanskeligheter og det har gitt meg styrke. Jeg kan heldigvis si at mine vanskeligheter har vært små i forhold til hva mange andre opplever, men jeg har likevel kommet styrket ut av mine.
Jeg har hatt mine problemer å løse og anser meg derfor som vis på enkelte områder. Jeg har lært av både de vanskeligheter og de problemer jeg har overvunnet. Har faktisk  kommet dithen at det for meg hverken finens vanskeligheter eller problemer. Det finnes bare utfordringer. Og disse er til for å løses, i mer eller mindre vellykket grad.
Som de fleste andre har jeg ønsket meg velstand. Og det har jeg fått. Eller jeg har tilegnet meg. Jeg er ikke velstående på penger og materielle ting. Men jeg er velstående på min måte. Jeg har familie, gode venner, jobb, minner og erfaringer.
Motet har jeg fått ved å utfordre meg selv. Jeg har aldri vært i fare, men mye jeg har oppnådd har likevel krevd sitt mot. Jeg er fortsatt redd for høyder og gresshopper. Det har jeg ikke mot eller vilje til å gjøre noe med. Jeg tror det er sundt å ha noe å være «redd» for. I den grad dette ikke styrer hverdagen selvfølgelig.
Alle har vel ett ønske om å ha kjærlighet i livet sitt på en eller annen måte. Jeg er så heldig å ha en jeg elsker, flott familie og gode venner. Det siste har jeg ikke mange av, men de jeg har er veldig gode. Jeg trenger ikke en haug med dårlige venner. Det har jeg hatt nok av gjennom årene som har gått.

Jeg er stolt. Jeg er stolt over det jeg har oppnådd og jeg er stolt over livet mitt. Av og til tar jeg meg i å være misunnelig på andre som har oppnådd eller fått til mer. Men når jeg kommer til meg selv igjen, ser jeg ikke hvorfor jeg skal være det. Jeg har ikke mye penger, jeg har ikke reist verden rundt selv om jeg har vært mange steder. Jeg var aldri populær på skolen, men det har bare gitt meg karakter. Jeg har alltid vært den som sier ja, men som krever lite tilbake. I håp om at andre skal gjøre det for meg. Jeg blir ikke skuffet om det ikke skjer for sånn er bare enkelte mennesker. Jeg nekter å ikke gi av meg selv.

Jeg har jobbet siden jeg var 13 år. Tre sommere på kne i jordbæråkeren. Ikke godt betalt, men minner og erfaring for livet. Jeg har jobbet ved siden av skole i alle år og har lært meg å prioritere tid og ressurser. Jeg er flink i det jeg gjør. Jeg er stolt av å kunne si det. Og det syns jeg faktisk at jeg skal få lov til å si, uten at noen skriker over seg om selvskryt osv. Når noen spør meg hvor jeg jobber, så er jeg kjempestolt over å kunne si at «Jeg er forbundssekretær i (……..)». For meg er det faktisk kjempestort å kunne jobbe heltid med fagforeningsarbeid.
På gjenforeningsfesten fra skolen for ett par år tilbake rykket det litt i BI-nesene da jeg fortalte at jeg jobbet i Posten. Det er værst for de. Ikke meg. Jeg er stolt av den jeg er. Og jeg rakker ikke ned på andre for at de ikke har valgt samme vei. Folk er forskjellig.

Jeg har lyktes på min måte og det er jeg stolt over. Jeg får gjøre ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få gjøre. Som å reise til Russland for å snakke om fagforeningsarbeid. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle jobbe ett sted hvor folk faktisk ser bittelitt opp til meg. Ett sted som jeg i mange år så opp til. Nå er jeg der, og jeg er der fordi jeg har jobbet hardt for å komme dit. Noen mener nok at jeg har kommet litt for lett til, men det er ikke sant. Jeg har jobbet for dette.

Jeg er stolt over den jeg er. Over at jeg alltid står for det jeg sier. Over at jeg alltid stiller opp når noen trenger meg. Uansett tid på døgnet. Så langt det lar seg gjøre. Jeg er stolt over å ha foreldre som har gitt meg troen på meg selv og som har gitt meg verdier som gjør at jeg er den jeg er i dag. Jeg kan ikke gjøre alle til lags, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er stolt over at jeg har mot til å bry meg om det som skjer i samfunnet.

JEG ER STOLT!!