Det kunne alltids vært værre.

Kom over denne på FB i dag. Må bare dele den 🙂

En far kom forbi sin søns værelse og studsede over at se det pænt ryddet op og sengen sirligt redt.

Så fik han øje på en konvolut, som var anbragt på hovedpuden, adresseret til «Far». Med bange anelser og skælvende hænder åbnede han konvolutten og læste brevet fra sin eneste søn:

«Kære Far!

Det er med stor beklagelse og sorg, at jeg må skrive til dig.
Jeg var nødt til at stikke af med min kæreste, fordi jeg ville undgå en scene med Mor og dig.
Jeg ved at Mor og dig stadig anser mig for et barn, men Far, jeg er altså 17 år gammel og jeg ved hvordan jeg skal tage vare på mig selv.

Jeg har fundet ægte kærlighed sammen med Susanne, og hun er bare så sød. Men jeg er klar over, at du aldrig ville billige hende på grund af hendes piercinger, tatoveringer og lædertøj, og fordi hun er så meget ældre end mig. Dertil kommer, at hun har fem børn, hvoraf hendes yngste datter er på min alder.

Men det er ikke bare forelskelse. Far, hun er gravid med tvillinger! Susanne siger, at vi vil blive meget lykkelige sammen.
Susanne bor i en campingvogn ude i skoven, og hun har rigeligt med brænde til at holde vinteren over.

Vi deler så mange drømme om fremtiden. Far, hun siger at hun vil købe en masse computerspil til mig. Susanne elsker børn. Alle hendes børn har forskellige fædre, men hun siger, at med mig er det anderledes. Far, jeg ved, at vi vil være sammen altid. Susanne siger, at jeg er meget mere mand end de ældre fyre, hun har været sammen med. Er det ikke sejt?

Susanne har åbnet mine øjne for at hash faktisk ikke er skadeligt. Hun er forretningskvinde, idet hun dyrker sin egen hamp og sælger det for at forsørge sin familie. Susanne er dygtig med penge; hun bytter noget af sin hash med naboerne med kokain og ecstasy. De andre beboere i skoven er også forretningsfolk.

I mellemtiden vil vi bede til at videnskaben finder en kur mod AIDS, så Susanne kan få det bedre.

Du skal ikke være bekymret for mig, Far. Jeg er meget lykkelig! En skønne dag er jeg sikker på at vi vil komme og besøge jer, så I kan se jeres børnebørn og mine stedbørn.

Med kærlig hilsen,
Jeres søn Jonas.

PS: Far, intet af det ovenfor nævnte er sandt. Jeg er ovre hos Thomas. Jeg ville bare erindre dig om at der er værre ting i livet end den karakterbog, som ligger i min skrivebordsskuffe.

Knuzzer! Ring til mig, når det er sikkert for mig at komme hjem.»
************************************************************

Jeg kunne ikke annet enn å le da jeg leste den. Og sannere kunne det vel egentlig ikke være. Det finnes værre ting her i livet enn dårlige karakterer fra skolen 🙂


Reklamer

Venner er som engler…..

Siden jeg nå likevel sitter her og snufser og griner over alt mellom himmel og jord (det er ikke bare-bare å være nybegynt ikke-røyker skal jeg si dere), legger jeg ut denne. Har fått den på mail utallige ganger og den rører meg like mye hver gang. Om den er sann vet jeg ikke, selv om det hevdes. Men det jeg vet er at dette likevel er noe vi alle bør tenke over. Ser at historien har blitt endret fra amerikansk til norsk, men meningen er fortsatt tilstede. Villbåstingen skrev ett innlegg i går om ord satt etterhverandre, og historien under ble på en måte ett bevis på hvor viktig ord kan være i enkelte tillfeller.

Vi vet alle om, eller kjenner noen som dette!
En dag, når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen.
Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.
Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre
Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham.
De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla.
Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.
Når jeg gav brillene til ham, sa jeg;
De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!
Han så på meg og sa; Hei, takk!
Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde.
Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før.
Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.
Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans.. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type.
Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.
Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.
Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker.
Jeg stoppet ham og sa,
For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!
Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym.
Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem.
Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.
Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.
Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen.
Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.
På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.
Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen.
Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket han.
Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.
I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde.
Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; hallo tøffing, dette blir kjempebra!
Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte.Takk! sa han.
Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.
Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene.
Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest….dine venner.
Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.
Jeg skal fortelle dere en historie.
Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.
Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.
Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .
Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.
Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.
Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv.
Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.
Se etter det gode hos andre!

VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY !

Norske menn og kvinner!!

Etter å ha skrevet innlegget om at Laila Naverud endelig fikk bli i Norge og lest alle kommentarene som kom inn, har jeg tatt meg i å tenke litt. Hender seg jeg gjør det nemlig.
Mange støttende kommentarer til familien Naverud kom inn og endel ufine kommentarer kom også. Ventet ikke noe annet egentlig. Jeg vil tørre å påstå at vi er ganske så fordømmende her i dette langstrakte landet.
Og nei, det er ikke sånn at enhver negativt ytrykt mening om invandring osv er fordømmende, men mange av de er det. Man er heller ikke rasist om man setter nødvendige spørsmålstegn ved enkelte ting her til lands. Men det går ann å uttryke seg på en fornuftig og saklig måte.

Spesielt la jeg merke til en kommentar, som er bakgrunn for dette lille innlegget. Og det er ikke meningen å henge ut deg som skrev kommentaren, for jeg skjønte hva du mente og har nok tenkt det selv også. Men kommentaren kunne leses som at «Norge burde beholde hardtarbeidende innvandrere, og hive på hue og ræva ut de som lever på trygd og andre ytelser». (Min formulering av kommentaren, satt på spissen).

Og her er kjernen i dette innlegget. Hva med de etniske nordmenn som lever på tryd og andre ytelser? De som ikke er syke, men som rett og slett ikke gidder å jobbe. For de finnes de også nemlig. Hva skal vi gjøre med de? Vi kan jo ikke hive de ut, og g***** skal vite at det finnes tiltak for å få de ut i jobb.
Nå leste jeg på Statistisk sentralbyrå sine sider at det bare er 3,7% arbeideldighet i Norge. Og det er lavt. Kjempelavt i forhold til store deler av Europa, og verden for den saks skyld. Vi har en arbeidsstyrke på 72.6%. Sykefraværet er på 7,0%. Bare for å ha nevnt det. 

Så hva skal vi gjøre med de 3,7% som ikke er i arbeid? En god del av de vil jobbe, men får ikke jobb. Atter andre kan få jobb, men vil ikke jobbe. De får trygd, men yter svært lite tilbake til samfunnet slik mange påstår det er med de «late innvandrerne».
Hvor mange av de 3,7% er invandrere som ikke får jobb fordi de har ett anderledes navn enn Kari og Ola? I tillegg har utdannelse som er langt bedre enn mange nordmenn. Mange av de har til og med tatt den i Norge. Det har stått spalte opp og spalte ned om slike tilfeller i avisene.

Forresten, hvem henviser dere til når dere snakker om innvandrere? Bare de som ser anderledes ut? I såfall bør dere huske på at de fleste innvandrere i Norge kommer fra Polen, SVERIGE, Tyskland og Irak (SSB). I de fleste butikker og serveringsteder i Oslo møter du en svenske bak disken. Men det er kanskje greit det?
Og en ting til, når dere snakker om å forstå språket vårt. De holder norskkurs for svensker. Fordi de har problemer med å kommunisere her i landet. I fjor sommer kan jeg huske at det stod et stykke om noen svenske jenter som hadde deltatt på ett slikt norskkurs, men sluttet fordi det var så vanskelig. Vet ikke hva det sier om svenskene, men det øker iallefall forståelsen for at de som kommer fra helt andre land med ett språk som skiller seg grunnleggende fra norsk sliter med å lære.

Så hva sier dere? Hva skal vi gjøre med late nordmenn som ikke gidder å jobbe, men som lever på tryd og ytelser fra staten??

Jeg er stolt!!

Jeg ba om styrke; og livet ga meg vanskeligheter som gjorde meg sterk!
Jeg ba om visdom; og livet ga meg problemer å løse.
Jeg ba om velstand; og livet ga meg hjerne og muskler til å arbeide med!
Jeg ba om mot; og livet ga meg farer å overvinne.
Jeg ba om kjærlighet; og livet ga meg mennesker å elske!

Livet har fart bra med meg i disse 30 årene jeg har vandret på jorden. 
Jeg har hatt mine vanskeligheter og det har gitt meg styrke. Jeg kan heldigvis si at mine vanskeligheter har vært små i forhold til hva mange andre opplever, men jeg har likevel kommet styrket ut av mine.
Jeg har hatt mine problemer å løse og anser meg derfor som vis på enkelte områder. Jeg har lært av både de vanskeligheter og de problemer jeg har overvunnet. Har faktisk  kommet dithen at det for meg hverken finens vanskeligheter eller problemer. Det finnes bare utfordringer. Og disse er til for å løses, i mer eller mindre vellykket grad.
Som de fleste andre har jeg ønsket meg velstand. Og det har jeg fått. Eller jeg har tilegnet meg. Jeg er ikke velstående på penger og materielle ting. Men jeg er velstående på min måte. Jeg har familie, gode venner, jobb, minner og erfaringer.
Motet har jeg fått ved å utfordre meg selv. Jeg har aldri vært i fare, men mye jeg har oppnådd har likevel krevd sitt mot. Jeg er fortsatt redd for høyder og gresshopper. Det har jeg ikke mot eller vilje til å gjøre noe med. Jeg tror det er sundt å ha noe å være «redd» for. I den grad dette ikke styrer hverdagen selvfølgelig.
Alle har vel ett ønske om å ha kjærlighet i livet sitt på en eller annen måte. Jeg er så heldig å ha en jeg elsker, flott familie og gode venner. Det siste har jeg ikke mange av, men de jeg har er veldig gode. Jeg trenger ikke en haug med dårlige venner. Det har jeg hatt nok av gjennom årene som har gått.

Jeg er stolt. Jeg er stolt over det jeg har oppnådd og jeg er stolt over livet mitt. Av og til tar jeg meg i å være misunnelig på andre som har oppnådd eller fått til mer. Men når jeg kommer til meg selv igjen, ser jeg ikke hvorfor jeg skal være det. Jeg har ikke mye penger, jeg har ikke reist verden rundt selv om jeg har vært mange steder. Jeg var aldri populær på skolen, men det har bare gitt meg karakter. Jeg har alltid vært den som sier ja, men som krever lite tilbake. I håp om at andre skal gjøre det for meg. Jeg blir ikke skuffet om det ikke skjer for sånn er bare enkelte mennesker. Jeg nekter å ikke gi av meg selv.

Jeg har jobbet siden jeg var 13 år. Tre sommere på kne i jordbæråkeren. Ikke godt betalt, men minner og erfaring for livet. Jeg har jobbet ved siden av skole i alle år og har lært meg å prioritere tid og ressurser. Jeg er flink i det jeg gjør. Jeg er stolt av å kunne si det. Og det syns jeg faktisk at jeg skal få lov til å si, uten at noen skriker over seg om selvskryt osv. Når noen spør meg hvor jeg jobber, så er jeg kjempestolt over å kunne si at «Jeg er forbundssekretær i (……..)». For meg er det faktisk kjempestort å kunne jobbe heltid med fagforeningsarbeid.
På gjenforeningsfesten fra skolen for ett par år tilbake rykket det litt i BI-nesene da jeg fortalte at jeg jobbet i Posten. Det er værst for de. Ikke meg. Jeg er stolt av den jeg er. Og jeg rakker ikke ned på andre for at de ikke har valgt samme vei. Folk er forskjellig.

Jeg har lyktes på min måte og det er jeg stolt over. Jeg får gjøre ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få gjøre. Som å reise til Russland for å snakke om fagforeningsarbeid. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle jobbe ett sted hvor folk faktisk ser bittelitt opp til meg. Ett sted som jeg i mange år så opp til. Nå er jeg der, og jeg er der fordi jeg har jobbet hardt for å komme dit. Noen mener nok at jeg har kommet litt for lett til, men det er ikke sant. Jeg har jobbet for dette.

Jeg er stolt over den jeg er. Over at jeg alltid står for det jeg sier. Over at jeg alltid stiller opp når noen trenger meg. Uansett tid på døgnet. Så langt det lar seg gjøre. Jeg er stolt over å ha foreldre som har gitt meg troen på meg selv og som har gitt meg verdier som gjør at jeg er den jeg er i dag. Jeg kan ikke gjøre alle til lags, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er stolt over at jeg har mot til å bry meg om det som skjer i samfunnet.

JEG ER STOLT!!

 

Matteangst…

Jeg har aldri likt matte. Eller, det er bittelitt feil å si. Jeg syns matte var kjempemoro på barneskolen, men etterhvert som årene skred frem og bokstaver kom inn i det som skulle handle om tall, slo hodet mitt seg vrangt. Jeg leste og løste, prøvde og feilet. Pugget formler til jeg ble blå, men like fult forstod jeg ingenting. Og det var her hodet mitt til slutt sa stopp og moroa forsvant. Jeg har grått litervis med tårer i ren frustrasjon over å ikke forstå det jeg prøver å forstå. Har vel slitt ut mamma som har prøvd å hjelpe godt hun kan. Det hjalp jo ikke akkurat på at min kjære lillebror løste stykkene før jeg hadde fått begrep om noe som helst. Og han er ikke den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til det faget han heller.

Men i dag skjønte jeg hva som var greia. Jeg har angst. Rett og slett angst for matte. A-Magasinet til Aftenposten presenterer på forsiden i dag følgende:

«Ligningen y=4x+30 brukes til å beregne prisen for å sende en vare. X står for vekten i gram og Y for prisen i kroner. Hvor mange gram kan du sende hvis du har 150 kroner?» (Hva føler du nå? En av fire har matteangst)

Jeg kjente hjertet slå raskere, pulsen steg og svetten piplet frem i pannen. Hvorfor? Det er jo ikke sånn at jeg mister jobben hvis jeg ikke klarer å løse dette. Ikke raser verden sammen heller. Like fult kjenner jeg en form for panikk spre seg i kroppen. Hjernen får hikke.

Da jeg begynte på videregående kuttet jeg ut matten så fort jeg bare kunne. Jeg viste hva jeg skulle bli når jeg ble stor og der var det iallefall ikke noe krav om å kunne dette. Samfunnsfag, rettslære og engelsk var mer meg. Og det fikset jeg uten problemer. Når jeg fant igjen gamle matteprøver derimot oppdaget jeg noe rart: jeg hadde rett på alle de vanskelige stykkene og feil på alle de lette. Hvorfor? Jo, fordi jeg pugget formler og kunne løse det som var vanskelig på bakgrunn av det. Men jeg kunne ingenting. Rett og slett fordi forståelsen ikke var der. Jeg vil overhodet ikke legge skylden på læreren min for at det gikk på trynet, men jeg tror at hvis han hadde brukt litt mer tid på å prøve å få meg til å forstå, så kunne det gått bedre. Men jeg er stolt av å ha karret meg til en 3’er i faget. Ikke store karakteren, men for meg var det en bragd.

Den største utfordringen nå er å regne ut tips når vi er ute og spiser. Retter en stor takk til teknologien for at alle mobiler i dag har kalkulator. (Jada, 10% er ikke vankelig å regne ut sånn egentlig, men når hjernen låser seg og svettetoktene kommer, er det f*** ikke så lett likevel). Tror forresten at det som ødelegger litt for meg i den sammenhengen er prestasjonsangsten. Jeg vet jeg klarer det hvis jeg får tid på meg og sitte i fred. Men når du føler at alle stirrer på deg og forventer at dette burde du løst for lenge siden, så går det som det går. Eller ikke går 🙂

«Matematikere er som franskmenn. Snakker man til dem, oversetter de til sitt eget språk, og så er det straks noe annet» Johann Wolfgang Goethe

Noen som har løst oppgaven?? Svaret er:  x=30 Ifølge Aftenposten iallefall 🙂

I dag har jeg vært flink.

Det er nemlig ikke alltid det går så fort for seg for meg. 

Greia er at jeg ved siden av full jobb prøver å studere. Voksenpedagogikk er faget. En uke på etterskudd har jeg nå tatt meg sammen og fått levert 4 av 5 oppgaver. Her snakker vi om bare modul 1 av 4 på kurset. Siste oppgaven får jeg ta sikte på å levere på fredag. Hvis jeg rekker. I tillegg har jeg klart å sose rundt her inne og lest blogger innimellom oppgaveskrivingen. Hvilket igrunnen er fornuftig i seg selv, siden jeg oppdaget at det var flere enn meg som ikke skjønte hvordan man kunne sette sitt eget preg på siden. Svar fikk jeg ved å lese noen av kommentarene. Endringene er nå halvveis gjort. Kan jo ikke gjøre alt på en gang heller.

Middagen er snart klar, og jammen meg skal jeg ikke finne Elixia i kveld også. Trening gjør vistnok godt for kropp og sjel.

Må føye til at jeg i første  blogginnlegget mitt noensinne skrøt på meg at jeg hadde meldt meg inn på treningsstudio. Og jeg har faktisk vært innom der hver tirsdag. Kan jo ikke gå for hardt ut heller. Men dersom magen skal bli bittelitt flatere til sommeren (etter vinterens dvale) og lårene bittelittlitt fastere, må jeg nok øke intensiteten på besøkene dit. Eller noe sånt. Ikke at jeg egentlig bryr meg;-)