Takknemlighet!

For de av oss som er aktive på sosiale medier, ser vi at det florerer av utfordringer av både det ene og andre slaget. Det som har fått mest oppmerksomhet er kanskje badeutfordringen som utviklet seg til noe positivt for en rekke interesseorganisasjoner. Den siste er av det mer private slaget, men det sprer iallefall om seg med litt glede. Det jeg snakker om er den hvor man skal utfordre tre venner til å skrive tre positive ting i tre dager. Selvfølgelig er det noen surpomper som syns at det blir for mange positive ord, men personlig så kan jeg ikke se at det skal være noe negativt i år fokusere på det som er bra, istedet for å henge seg opp i alt som er dårlig.

Nina Hanssen som blant annet driver firmaet Flowcom skriver i dette innlegget om hvorfor det er bra å skrive om ting vi er takknemlige for. I samme artikkelen forteller hun om at hun i mange år har skrevet en takknemlighetsdagbok for seg selv.

Altfor mange av oss går rundt går rundt og bekymrer oss for det som kan gå galt eller stresser for ting vi ikke har fått gjort. Gjennom arbeidet med positiv psykologi har jeg blant annet lært å sette pris på det som går bra i livet for oss selv og andre mennesker – Nina Hanssen

Alle vet at ikke alt er perfekt hele tiden. Huset er rotete, ungene er syke, sjefen er en dust, man skulle gjort ditt og man skulle gjort datt, politikere/politikk er noe dritt og verden suger balle. Men selv om man skal være ærlig både med seg selv og omgivelsene så er det vel ikke sånn at man ikke likevel kan fokusere på det positive?
Det er noe som heter «smil til verden, og verden smiler tilbake». Dette tror jeg det er noe i. En eller annen gang i 2010 så testet jeg ut dette på vei til bussen fra jobb. Jeg smilte til menneskene rundt meg. Og jammen meg fikk jeg ikke en haug med smil tilbake. Noen riktignok forfjamset over at ett fremmed menneske smilte til de på gata, men dog, de gav ett smil tilbake. En og annet trodde nok også det hadde rablet for meg, men seriøst, verden er jo ett mye bedre sted å være når folk er positive og smiler.

Heretter tror jeg at jeg skal begynne å skrive en takknemlighetsdagbok. Ikke for alle andre, men for meg selv. Og jeg begynner her. I offentligheten.

Jeg er takknemlig for:

ungene
samboeren
solen som skinner
gode naboer
familien
spennende jobb med gode kolleger
snart sommerferie
jobbreise neste uke
god helse
masse, masse ISKREM

Hva er du takknemlig for?

 

Så er vi her igjen.

I dag går jeg offisielt ut i permisjon.
Det er med andre ord 3 uker igjen til termin.

Det er litt rart altså. At vi er her igjen. Dette svangerskapet har jo flydd avgårdet som en virvelvind. Greit, nå har jeg jo hatt mer å henge fingrene i også da. Det er ikke bare meg selv å ta hensyn til lenger. Gubben klarer jo seg selv, men lille frøken fryd derimot krever jo både pass og oppmerksomhet 🙂

Fikk forresten erfare det på en ny måte på søndag. Vi var nemlig oppe hos naboen og grillet litt. De har ei jente som er 6 måneder eldre enn Thea, og nå har de blitt jevnstore nok til å leke sammen. Riktignok løper Sofia først og Thea stormer så fort hun kan etter, men det så ut som om de hadde det kjempemoro. Uansett, poenget mitt var dette med å passe på henne.
Hjemme har vi en balje formet som en båt, som vi bruker som basseng. Det hadde vi gjort tidligere på dagen. Akkurat samme greia har naboen. Mens vi sitter og skravler observerer vi Thea som sitter på huk utenfor «båten» og stikker hånden i vannet. Jeg gikk bort og trakk opp ermene hennes for at hun ikke skulle bli bløt, men ellers fikk hun holde på. Plutselig bryter naboen ut i ett latterbrøl. Når vi alle vender blikket i samme retning, er det dette som møter oss:

IMG_2707Her har altså lillensupp funnet ut at hun ikke var ferdig med badingen for dagen og i reneste «stealth-mode» sneket seg opp i vannet. Der satt hun blid og fornøyd, med sandaler, bleie og klær på. Superfornøyd med egen innsats 🙂
Nå er det sikkert noen som tenker at vi er dårlige foreldre og naboer som ikke passer på bedre. Men det er ingen grunn til å sende bekymringsmelding til barnevernet. Det hele foregikk ganske så udramatisk 🙂
Jenta storkoste seg og fikk løpe rundt i bare bleia resten av kvelden. Jadda, en ny og tørr en. Det var jo så varmt ute at det var liten grunn til å kle på før vi skulle hjem.

Men nå er jeg altså offisielt i permisjon. Igjen. Det er ikke like spennende som sist. Da hadde jeg tid til å vente på terminen. Tålmodigheten er slettes ikke like stor denne gangen. Flere vondter, sammenhengende sykemeldt siden rett før påske, og generellt mer sliten. Ser frem til å få det overstått og tar sikte på helgen allerede. Nå gikk jeg jo 12 dager over med Thea. Det har jeg ingen planer om å gjøre denne gangen. Som om jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Håpet om at det skjer før ble iallefall styrket hos JM sist. Da hadde hodet festet seg nesten helt, og hun ligger så langt nede i bekkenet at JM ble litt overrasket. Så vi satser på at noen spaserturer, hvor gravitasjonen er med på å bidra, samt litt vindusvask osv gjør susen.

Termin er 11. juni. Noen som vil gjette på når hun kommer??
En liten påskjønnelse venter den som treffer riktig dato 😉

<3 Thea 1 år <3

På søndag fylte vår lille engel 1 år. Jeg klarer ikke helt å komme over hvor fort tiden har gått. For ett år siden i dag reiste vi hjem fra sykehuset til en helt ny verden. Lille nurket som ble kjørt hjem i den altfor store bilstolen. Nå valser hun rundt på to, skravler (babler) og synger og er ivirg på å lære alt som kan læres. Hun er fortsatt vår lille jente, men når jeg ser på bildene som er tatt i løpet av året har hun blitt så altfor stor.

Siden vi var invitert i barnedåp på bursdagen hennes feiret vi med familie og venner på lørdag. Ikke noe barneselskap på oss, men detser jeg ikke helt poenget med når hun er så liten heller. Neste år er nok det litt mer aktuelt.
Jeg brukte noen dager på å bake kaker og styre på. Til tross for til dels stor frustrasjon underveis, så ble det faktisk ganske så bra. Thea så ut til å storkose seg hele dagen. Men hvilken ettåring gjør ikke det, med all den oppmerksomheten. Gavene var kanskje ikke fultså interesant som papiret, men nå noen dager etter, har hun begynt å leke med lekene.

Her er noen bildet fra den store dagen!

Med krone fra barnehagen.

 

Klar for den store dagen.

Artig med puzzlespill.

 

Lekekompis Brage.

Blåse lys?

 

Vil helst ta på kaken.

Der var lyset ute. Med mamma sin hjelp.

Tror bursdagsbarnet hadde en  veldig fin dag. Tusen takk til alle som kom og bidro til å gjøre det til en fin feiring.

Besøk fra Bergen – del 1

Jeg har ei veldig god venninne i Bergen, som de siste dagene har tilbragt litt tid her på østlandet sammen med familien. Siden vi ikke treffes så veldig ofte, måtte vi jo benytte sjansen når vi hadde den.

Siden været ikke var det beste, fant jeg ut at vi kunne ta turen inn til Oslo og Teknisk museum. Det pleier jo alltid å være en slager for unger. Gjerne for de voksne også.
Thea fikk vel strengt tatt ikke så mye ut av det, annet enn at hun fikk masse oppmerksomhet fra Aleksander og Kassandra.

Unge mennesker, gamle aparater.
Rart at det som tilhørte deler av min ungdom allerede er museumsgjenstander. Hehe.Utrolig mye moro man kunne drive med. Blant annet lage strøm til å tenne lampene som lyste forran sykkelen.

Familieaktiviteter. Vannkraft, soldreven kraft, magnettisk veske og gamle hullkort man kunne lage musikk av. Litt usikker på om låtene ble særlig gjenkjennelige, men kunne i allefall skimte Postman Pat i den Hanne lagde.

Minien syns nok det var litt rart at det plutselig kom blått lyn ut av hånden, men det så ut til at hun koste seg med det.

Det er mange år siden sist jeg var på teknisk museum. Det var vel en gang på ferie i Danmark da jeg og broderen var veldig mye mindre. Jeg syns fortsatt det er stas med museer, men på den andre siden syns jo jeg alle typer museer er artig. Liker å gå rundt å se på gamle ting som har sin egen historie. Her var det jo i tillegg ting som var endel av egen barndom. Litt skremmende at det allerede er museumsgjenstander, men samtidig så dreide dette seg om ting i teknologiens verden og der er jo ting utdatert fortere enn man får skiftet underbukser omtrent.
Litt moro var det da vi var i «telefonavdelingen». Der kunne man ringe til hverandre gjennom en gammeldags sentral. Telefonene var jo selvfølgelig eldgammle (fra 80-tallet og sånt ;-)), så da Kassandra skulle ringe til meg forstod hun ikke helt hva hun skulle gjøre. Aldri hadde jeg vel trodd at jeg måtte forklare en moderne jente hvordan man skal bruke en telefon. Telefonen var denne:

Måtte le litt for meg selv da altså, men jeg husker den faktisk. Husker ikke om vi hadde en sånn i bruk før vi fikk den røde/range meg trykketaster. Men jeg vet det stod en sånn i kjelleren hjemme. Og jeg har brukt en, så det er ikke helt ukjent uansett.

Artig var det iallefall å være der. Gleder meg til Thea blir så stor at hun også får noe ut av det.

Et lite land….

I dag er det en forbannelse å være hjemmeværende husmor. Tv’n står og surrer, som den så ofte gjør, men i dag er det ikke en eller annen intetssigende serie som står og går i bakgrunnen. Det er sendingene fra Oslo Tinghus som står på. Overføringene fra en rettssak vi alle helst skulle vært for uten.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å få med meg sendingene. Jeg har ikke lyst til å se A.B.B sitte lys levende i rettssalen, vel vitende om at han har tatt fra så mange andre livet. Men jeg klarer ikke helt å styre unna. Om det er en pervers nyskjerrighet eller om det er fordi det er så nært vet jeg ikke.
Jeg var nødt for å sette på lydløs da A.B.B sin oppringning til alarmsentralen ble sendt. En ting er å sitte å se på at han holder en stram maske når handlingene hans blir lest opp, at han smiler når han hører sin egen stemme, eller gråter når han får se sin egen film. Men jeg orker ikke høre den overlegne, sleske stemmen fortelle til politiet at han vil overgi seg. Før jeg rakk å finne fjernkontrolen, rakk jeg å høre en mann som presenterer seg uten snev av å være preget av hva han holder på med. Ok, jeg er hverken psykolog eller annen fagperson, men for meg så høres han uberørt ut.

Når bildene av Utøya og MS/Thorbjørn, blir sendt over skjermen kommer minnene fra tidligere sommre. Sommre hvor jeg tilbragte en uke på leir sammen med likesinnede kamerater. Jeg blir bragt tilbake til gleden over at Thorbjørn Jagland kom på besøk i Hedmarksleiren. Husker så godt at vi satt benket tett sammen på stokkene som var lagt som sitteplasser rundt det som var bålplassen vår på kvelden. Jeg husker solskinnsdager og tunge regnværsdager. Jeg husker ett telt som stod i en svak helning med det resultat at alt var kliss klass bløtt av vannet som rant forbi.
Jeg husker følelsen av en sommerforelskelse som ikke helt ville gi seg. En blond trønder som var som en gresk gud i en ungpikes øyne. Den ville kanskje gitt seg dersom eventyret tok slutt sammen med leiren, men det gjorde det aldri. Samholdet, vennskapene og følelsene satt i lenge etter at teltene var pakket sammen og hverdagen tok fatt igjen.

Vi var så heldig å ha gode trubadurer i vår leir. Å sitte tett rundt ett bål og synge arbeidersanger er en følelse det ikke finnes veldig mange andre av. Det er kanskje uforståelig for alle andre, men å sitte rundt ett bål, smugkikke på de kjekke gutta, synge sanger er heller ubeskrivelig.

Den siste leieren jeg var med på hadde jeg kjøkkentjeneste. Jeg hadde jobbet som fylkessekretær i AUF i Hedmark i ett år, og skulle avslutte det med Utøya-leir før turen gikk rett videre til Malmø på IUSY-leir. Som fylkessekretærer var vi nødt for å være med i arbeidsgjengen. Jeg valgte meg kjøkkenet. Husker vi måtte skrelle kilosvis med løk. Skjelden har jeg vel felt så mange tårer som akkurat da. Løk- og lattertårer.

Vi hadde mye moro og når jeg ser på bildene mine i albumet så kan jeg se at vi trodde vi skulle redde verden. Engasjementet lå tykt utenpå og gav gjennskinn gjennom kameralinsen. Selv nå, 12 år etter min siste leir, ser man det. Man ser at vi trodde på det vi holdt på med. At vi var overbevist om at vi, akkurat vi, skulle utgjøre den lille forskjellen i verden.

I bakgrunnen surrer tv’n. Med en mann som ikke ser ut til å være preget av at han har frarøvet så mange mennesker livet, men som gråter når hans eget «mesterverk» blir vist og som smiler når han høre opptak av seg selv.